Frogner, Harry Lime og drømmen om Orson Welles

Jeg dro en tur i Frognerparken og havnet i egen pornofilm:

Pappa lærte meg alt om å elske film. Hvor viktig det var. Lære seg sjangere, musikken, bakmennene og dermed også ha en interesse ingen kan ta fra deg. Han visste jeg likte Frogner, at jeg var dyster, at jeg likte filmbøker bedre enn kokebøker og han sa dette til meg da jeg var elleve:

-Alexia. I morgen får du fri fra skolen. «Den tredje mann» er mandagsfilmen, og den tar vi opp. Det er verdens beste film, sa han uten å utdype det nærmere.

Vi hadde en dinosaur av en videomaskin. Pappa og jeg samlet på filmer, bilder, plakater og han ga meg en gave ingen kan ta i fra meg.

Bli med på tur så skal jeg jage Harry Lime til han fanger meg:

The Third Man: Alexias porno

The Third Man: kanskje verdens beste film noir. Filmen fra 1949 der Orson Welles spiller Harry Lime. Verdens mest sjarmerende drittsekk som forfører kvinner og menn. Inkludert sin beste venn som spilles av Joseph Cotton.

Før du leser videre: trykke på play. Høre på Anton Karas sitar. Karas som var med i Waffen Air craft-warfare under krigen og som ble oppdaget av regissør Carol Reed på en café helt tilfeldig og rett før filmen var ferdig innspilt i Wien.
Reed trengte musikk, ble henført av sitaren og insisterte på at Karas laget musikken til filmen. Vel. Anton var ærlig, sa han ikke hadde peiling, men Reed tok ham med til London. Østerrikeren fikk så hjemlengsel at han trommet sammen noe og dro hjem i hui og hast.

Resultatet: Harry Lime’s Melody

I motsetning til det mange tror er ikke ‘The Third Man’ laget av Orson Welles. Geniet som laget det som regnes som ‘verdens beste film’ da han var femogtyve år. Vi snakker selvfølgelig da om ‘Citizen Kane’ fra 1941.

Det er britiske Carol Reed som stod for regien av Graham Greenes roman der Orson spiller Harry Lime. Ble du ikke forelsket i Orson da han spilte rasshølet Charles Foster Kane kan du ikke unngå å falle pladask for ham i ‘The Third Man’.

Handlingen:

Den amerikanske forfatteren Holly Martins(Joseph Cotton) ankommer det britisk-okkuperte Wien for å møte sin barndomsvenn Harry Lime, som har tilbudt ham jobb. Martins får vite at Lime nylig døde i en bilulykke. I begravelsen møter Martins kjæresten til Harry, Anna Schmidt(Alida Valli) og to politimenn, Paine og Calloway. Etter hvert oppdager Martins uoverensstemmelser i vitneforklaringene om Limes død, inkludert et vitne som så en "tredje mann" ved ulykkesstedet. Calloway avslører at Lime drev med ulovlig salg av fortynnet penicillin, noe som førte til mange dødsfall.

Martins oppdager senere at Lime fortsatt er i live, og de møtes i Wien. Her må vi legge til at Martins selvfølgelig har blitt forelsket i Anna som ikke glemmer Harry(hvem klarer det?).
Harry angrer ikke på noe og er en kynisk dritt. Til sin venns store skuffelse. Martins overtales til å hjelpe politiet med å fange Lime.
Etter en dramatisk jakt i Wiens kloakker, skyter Holly Martins bestisen Harry Lime. En jakt som må sies å være den største filmatiske opplevelsen undertegnete har hatt og fotograf Robert Krasker sjonglerer med skygge og lys så du nærmest sklir av kinosetet.

Og blir deppa over at Harry dør.

For det er mye erotikk i scenene med Harry og Holly. Her trenger man ikke ha en legning den ene eller den andre veien for å finne både Charles Foster Kane og Harry Lime som seksuelt tiltrekkende. Historisk var Welles og Cotton to menn som turte å spille på sjarm overfor eget kjønn. Begge to var ofte paret med ensembler de selv valgte ut og hadde enorm respekt for hverandre.

Orson Welles og Joseph Cotton er med andre ord som fluepapir på oss som liker å fantasere. Kjemien i filmer som ‘Citizen Kane’(1941) og ‘The Third Man’(1949) utfordrer det heterofile bildet Hollywoods ledende menn hittil hadde hatt som mal. Sjelden har en mann flørtet mer mot sin mannlige motspiller enn det Orson Welles gjorde som både Harry Lime i The Third Man og som Charles Foster Kane i Citizen Kane. Han introduseres ofte opp gjemt under en lykt eller bak en avis og man kan ane han leker med Cotton så vel som oss dødelige av begge kjønn.

Filmen slutter med Limes andre begravelse, og at han venter på Anna nederst i en allé på kirkegården. Hun går forbi ham uten å se på ham og vi sitter igjen med dette: vi må se filmen igjen.

Jeg spoler fremdeles tilbake enkelte scener. Sjekker kameravinkler, overlappende dialoger og pugger replikker og kjenner hjertet banke.

Film Noir never dies

Film noir er begrepet om filmer som er inspirert av tysk ekspresjonisme og som regel handler om slemme kyniske mennesker du ikke kan unngå å like. Siden jødiske filmfolk og andre kunstnere måtte flykte fra Europa før og under krigen dro de til Hollywood og laget de mest kjente film noirene vi har: Gilda(1946, Vidor), Laura(1944, Preminger), Sunset Boulevard(1950, Wilder), The Spiral Staircase(1946, Siodmak), og Double Indemnity(1944, Wilder).

Filmene med antihelter som poserer med vinkler som ser ut som kunstverk, sexy kvinner med flagrende hår, sigaretter og faenskap som gjør mennene gale. Med intrikate plot og en mye tyngre psykologisk tvist enn i en vanlig krim. ‘The Third Man’ burde vært pensum for alle med tilgang til ett kamera. Det er mye sex i det som er skummelt, dere.

Og sånn forsvant Jimbo og jeg i vår egen film.

Harry Lime pluss Frognerparken er lik sant

Sted: Frognerparken. Dag: var det en lørdag, tro?

Uansett. Frognerparken er stedet du slipper å møte andre fra Frogner og omegn fordi de stort sett henger på CC Vest(polet) eller er på hytten sin. Således er parken jeg vokste opp i befriende vennlig, sladrefri og full av mennesker du faktisk har lyst til å skravle med.

En dag du blir kjent med fremmede ansikter, mater endene, løper med måkene, og hilser høflig til en og annen som tror de kjenner deg, en dag som er en deilig avveksling fra et homogent landskap som vestkanten ser ut til å dyrke.
Ikke en eneste teit veske, latte-krus og hektisk gange på vei til møter der man skal gjøre Frogner ytterligere drittkjedelig. Og jeg har observert at motekjeder, interiørmerker og you name it må ha sett jævlig lite film. I så fall var de ikke i sort/hvitt, men i beige og offwhite. Noe er helt sikkert: de ække herfra.

For intet sted gir deg mer lyst til å forsvinne inn i femme fatal’er og menn med hatt og trenchcoat som Frognerparken. Der Jimbo er kongen og der han søker til mennesker som er gode. På denne lørdagen hos vår vakre romanske gatesanger som ikke synger en note og som trakterer fiolinen på samme måte jeg gjør når jeg skjærer opp ingredienser til mat: en øks hadde gjort samme nytten.

Jeg nikker dannet. Smiler.
Men så er det disse øynene bak fiolinbuen.
Lure, lidende, vakre og så fulle av ett helt liv der man har måttet tigge og smile, stjele og…forføre.
For hva skjer med frøken Bohwim der mannen med fiolin roper ‘bella, bella’ til meg? Jeg fniser, jeg gjør meg til, driter i alle andre i parken og henger foran mannen med to tenner og gnistrende grå øyne som en forelsket groupie. Knipser i vei og min partner in crime, Jimbo, setter seg som alltid sammen med parkens dystreste fargeklatter. Disse som lager ulyden noen klager over, men som er selve sjelen i envher urban kultur. Gjenlevninger fra en annen tid som like fullt ut tar vipps. Skulle bare mangle.

Henrykt over lyden av fossen, latteren og Frognerparkens kamuflerte stillhet som jeg kjenner fra kveldene der. Nettene jeg har vært i parken der jeg lever i ett Oslo og Frogner de færreste har vokst opp med. Der jeg er alene i min egen-regisserte scene. Jeg får lyst på flørt, jeg får lyst på enda mer tid i parken og i det jeg svever på en forelskelse til film noir og han ene som spiller tennis på en bane noen meter unna så stivner jeg. Blir høytidelig. Båndet mellom gatemusikanten og jeg er det eneste som eksisterer i tid og rom.

Fiolinen er ikke en øks lenger og tonene til ‘Harry Limes melody’ fanger meg og gjør meg så lykkelig og trist jeg innser jeg er i en film noir som bare jeg får oppleve.