Den man elsker…

…elsker man.

Once in a lifetime.

En gang i livet kan man oppleve noe som er få forunt.

Perfekt sex.

Jeg vet ikke hva det å elske egentlig er, men hvis det er sånn at du får vondt når en du har mest lyst til at drar til hælvette er lei seg, hvis det er sånn at du har lyst til å knulle med en person du håper blir liggende i fosterstilling ut livet mens han savner deg og hvis det er sånn at bare du ser vedkommende så er han meningen med livet ditt. Da har jeg elsket.

Eller elsker.

Alt på han er det peneste jeg vet om.

Lengden på bena. håret i tinningene, smilehullene, hendene.

Han er nær uten å klenge, han er fjern uten å være kald, men han blir borte fra meg fordi jeg sliter han ut. Med min ekstreme kjærlighet, min gryende sjalusi(han blir bare kjekkere og kjekkere) og fordi han er redd for sinnet mitt, andres kjeft og liker ro.

Han får andre menn til å minne meg om detektiver som Derrick, Nero Wolfe og Helmer som så gjerne vil imponere meg, mens alle vet vi jenter vil ha Harry Klein, Archie Goodwin og Sigurdson.

Og er ikke fremtiden lovende, dere:

Det jeg liker best og minst ved ham er at han er gal.
Det jeg liker best og minst er at bare han eier seg selv.

Men han tør å drikke øl med meg i sengen og er ikke en av dem som ringer og drømmer om å få gjøre det med meg. Fordi det er sexy og kult. Rømme lissom.

Så våkner man og tror man er alene.
Så våkner man til at boyband-stjernen på 31, Liam Payne er død.
Så våkner man til sex, mens Liam ikke våkner.

Ja, jeg kan boyband, elsker dem og da Zayn forlot 1D måtte datteren min på tolv trøste meg.

Liam som hadde alt, men som ble voksen og ikke fikk nok.

Liam med disse heseblesende perfekte middagene, hjemmene og illojale kjærester på tjueen med Birkin-vesker. Han som var sjefen i bandet, men ble degradert til en klovn.

Liam som helst av alt ville ligge i sengen og drikke øl med dama.

31 år.

RIP, Liam

Jeg elsker den jeg elsker. Sånn er det bare.

Bra sex skjer(det vet alle damer):

Once in a lifetime.

Alexia