Give me a hero: nazister i norsk film

Først og fremst: jeg gleder meg til filmen om Kjakan.

Keep’em coming sier jeg. Jeg elsker norsk film, jeg heier på norsk film og klarer vi finne en kvinne som er troverdig er det kjempebra vi får nye rollemodeller.

JEWS

Jøder har vi lite av i film og TV-Norge så da en av dem skulle lage en TV-serie om meg diskuterte vi støtt og stadig. Hun mente jeg var såpass koko at hun mot egen viten holdt foredrag om hue mitt. Greit nok, det. Men jeg prøvde å forklare henne at hun og jeg har forskjellig tankesett. Jeg syns ikke kvinner er mer verdt å trekke frem historisk enn menn så jeg ble særdeles overrasket over at den filmutdannete kvinnen med jødisk bakgrunn ikke hadde hørt om Walter Fyrst. Mine studier rundt norsk film og antisemittisme ble leende nedgradert til ‘jøde-fetisj’. Nei. Jeg har nok ikke det, men som nordmann og filminteressert er det besynderlig vi lager filmer om kvinnelige spioner som hang med pensjonerte NS-folk flere tiår etter krigen.

Hvordan kunne en SS-offiser og en hird få karrierer i NRK uten at det er allmenn kjent?

Nevnte menn skulle sågar forme Fjernsynsteateret på et tidspunkt vi bare hadde én TV-kanal.

Kan det være at kultur-Norge og akademikernes forskning preges av at de anser film som lavkultur og derfor ikke forsker mer på linken mellom film-Norge og antisemittismen. Hvor mange jøder har vi egentlig hatt i norsk film? Hvor mange skuespillere? Ikke mange. Og en av dem som ble deportert, Harry Braude, spilte ikke bare i Sindings ‘Tante Pose’, men også i ‘De vergeløse’.

*Harry Braude, en norsk jødisk skuespiller. Mao: han er død*

Siden Pappa er død og jeg ikke har noen å dele interessen min med skriver jeg bare litt her og der:

NAZISTENE KOMMER

- Kamera går!

Opptakene av Tante Pose er i full sving i Norsk film AS sitt studio på Jar. Mens skuespiller Henny Schønberg spiller den ufordragelige Tante Pose blir hun og resten av staben avbrutt av et brak. Tyske fly angriper Norge 9 april 1940. Mannen på regi skal spille en stor rolle i norsk film under nazistene. Leif Sinding som hadde laget De Vergeløse, Bra Mennesker og hadde hele ti filmer på samvittigheten. Journalist var han også. Blant annet i Verdens Gang som syttifire år etter skulle omtale ham som ‘glødende antisemitt’ i anledning en artikkel der man spør om julefilmen Tante Pose har hemmelig nazibudskap. Men hva får landets største avis til å si han var antisemitt når man kunne valgt noen langt saftigere eksempler på jødehat i norsk film? Nettopp forståelsen av at vi i Norge ikke vet noe særlig om norsk film under okkupasjonen. Fordi de som lærer det bort og forsker på det ofte har feil kilder. Da jeg leste norsk filmhistorie med Pappa i 2009 holdt vi på å stryke. Pensumet bestod av bøker skrevet av folk som personlig var venner med dem de valgte å skrive pent om. Eller skrive om i utgangspunktet. Den såkalte mesterverktradisjonen var gjeldende der man trekker frem filmer som regnes som klassikere. Jeg etterlyste mer stoff om Pappa og andre jeg tok for gitt var en del av filmhistorien. Som Nils R Müller og Øyvind Vennerød. I boken ‘Den levende fortiden’(Iversen, Diesen, Helseth) reflekterer forfatterne over filmhistoriske fortellinger og viser frem den norske filmhistoriens historie. Hvordan utviklingen har vært etter digitalisering og tilgangen på materiale/nasjonale arkiv har økt. Filmhistorien har vært begrenset til at man ukritisk har skrevet om filmer og filmskapere man selv mener burde løftes frem. Hvilket hadde vært vel og bra hadde man begrunnet det med litt mer samlet forståelse av sosiale, økonomiske, tekniske og estetiske elementer. Film som propaganda er en enkel og effektiv formidler av politiske budskap, men ofte deler ikke filmskapere ideologien med de reaksjonære. I Norge kom man til dekket bord, og da Goebbels sendte sine menn for å få dreis på kultur-avdelingen var ikke enkelte filmfolk vonde å be.

KINOLOV TIL BESVÆR

Kinoloven av 1913 skulle få enorme konsekvenser for den norske filmbransje. Kinoene hadde fulle hus og var en god inntektskilde. For å sikre den gode smak og omgås sensur innførte man en lov der kommunene overtok lisensen for hvem som fikk vise film. Med andre ord tok kommunene over driften av kinoene og således inntektene. I stedet for å gi pengene tilbake til industrien valgte de å støtte det som var ‘bra kultur’. Med andre ord fikk det norske folk oppdragelse via kulturstøtte til museum og annet som ikke hadde noe med ‘lavkulturen’ film å gjøre. Filmstøtten som bransjen hadde jobbet for gikk til å finansiere blant annet Vigelandsmuseet og Munchmuseet. To instanser vi har grunn til å være stolt av, men som nok ville overlevd uten filminntektene. Det sier seg selv at filmbransjen tapte kampen om å kunne være selvstendig og inn kom da filmstøtte som også ble bestemt av mennesker med korrekt smak og ditto holdning. Needless to say kanskje var den selektiv og man skulle oppdra det norske folk med filmer som var bra for dem: filmet teater.

Leif Sinding var sterk motstander av systemet og mente at sosialistene ikke unnet ham å lage film. Det var med andre ord en mann med sterke motiver i egen interesse som tok i mot vervet som leder for Statens filmdirektorat. Jovisst var mannen stripete, men å bli beskrevet som en glødende antisemitt må vike for betegnelsen ‘opportunist’. For Sinding likte å mele egen kake og han ervervet seg såpass mye økonomiske fordeler at selv tyskerne syns det ble nok. Han gikk dermed av som leder og han ble dømt for bedrageri i tillegg til å ha vært en kollaborer med nazistene. At det fantes regissører med langt mer ideologisk drivkraft er det skrevet lite om, og at en av dem var raseideolog og SS-offiser. Mannen som dro til fronten i Ukrainia i 1941 og som vagt innrømmer delaktighet i mord på sivile.

Men hvor ble det av alle filmene som ble laget under okkupasjonen? Da tenker jeg på flere timer med propaganda som ikke kom med i Filmavisen? Nazistene brukte jo film i undervisning lenge før skolene kom etter tre tiår etter krigen. Hvorfor tok vi vare på enkelte nitratfilmer, mens andre ble oppbevart så skjødesløst at de brant opp. Korte filmer brukt som propaganda og mye annet som ikke ble regnet som bevaringsverdig har gått tapt. Mange er sikkert glade for det. Mulig det kunne vært nyttig kildemateriale når det nå skrives filmmanus om krigshelter.

LEIF SINDING, OPPORTUNISTEN

- Jeg gir opp! For en imbesil. Hva er det med denne mannen? Kan han ingenting om film? ‘D’ække te å tru’ skal da for fanden ikke opp på Eldorado. Det er en Klingenberg film. Ta notat, sier Leif Sinding til sekretæren. Mens han babler i vei om private filmselskapers nedprioriteringer under borgerlig-marxsistisk regjering var han ikke nådig mot kommunal drift.
– Det har alltid opprørt den norske films menn at en eller annen mer eller mindre sakkyndig funksjonær skal oppkaste seg som overdommer over de norske filmenes kvalitet og hvis han tilfeldigvis ikke liker filmen kan det bety tusenvis av kroner i tap for produsenten.

Sånn kan man forestille seg en oppgitt direktør for Statens filmdirektorat ha agert ut i fra eget vitnemål. I Klingenberggate 5 og året er 1941. Ildsjelen som trosset tyskernes latterliggjørelse av at han drømte om å bygge opp en norsk filmindustri. Da landsvikarkivet ble åpnet for offentligheten i 2015 kunne man for første gang lese Leif Sinding omfattende sak. Mannen som takket ja til å bli direktør i nazistenes Statens Filmdirektorat. Da hadde motstandsmannen Tancred Ibsen takket nei av ideologiske grunner og Fyrst takket nei av samme grunn. Riktignok fordi reklamemannen Fyrst mente han ikke hadde tid. Han ville lage film for å overbevise nordmenn om sin egen overbevisning. Her snakker vi en mann som i overkant var interessert i norske verdier og sånn sett passet propagandaministeren selveste Goebbels roste: Gulbrand Lunde. Sinding var på ingen måte noen engel, men glødende antisemitt som han ble beskrevet som stemmer nok ikke helt. Stripete, ja. Opptatt av å bli kvitt Hollywoods innflytelse og dermed jødisk på virkning: ja. Han brant for å fornorske filmene vi produserte, men han var også opptatt av å tjene penger. I bransjen var det en kjent sak at Sinding var en mann som på et tidlig tidspunkt var skuffet og frustrert over politikernes innblanding, og han mente at de ikke hadde snøring på filmbransjen. Noe man nesten må kunne si seg enig i. Likevel skulle produksjonen blomstre under krigen og folk gå på kino som aldri før. At de demonstrativt forlot salen etter filmavisen ble tvangsinnført viser de også hadde en form for makt, og det var med makt de etter hvert ble tvunget til å se de tyskvennlige filmavisene og filmer laget av Fyrst. Hirden stod etter hvert vakt under forestillingene så ingen kunne forlate forestillingen og Sindings kino-organ Norsk kinoblad unnlot å skrive den vesentlige detaljen da de omtalte begivenhetene med ‘tidenes største publikumssuksess’ og ofte opererte med femsifret tall i et land med fire millioner innbyggere.

*Norsk Kinoblad, 1942. Sånn skal det gjøres. Hilsen Statens Filmdirektorat*

Jeg har en forkjærlighet for film noir og de mørke thrillerne er en oppsummering av ordene Frogner, nazister og film. Det var tyske jøder som hadde rømt til Hollywood som innførte tyskekspresjonisme rundt trettitallet og rent visuelt ser Frogner ut som det er sakset fra en gammel sort/hvitt-film. Sånn jeg ser på Frogner, da. Geografisk har Frogner også vært åsted for nazister under krigen og miljøet som var her har forankringer til film-Norge. Forklaringen kan ligge i at det var dyrt å drive med film da den først kom til Norge og det var de mer velstående innbyggerne i Oslo som hadde råd til kameraer. Utstyr som var så tungt at det var naturlig at filmskaperne bodde sentralt. Helt til vi fikk Norsk Film på Jar og vårt eget lille Hollywood. Norsk film største navn, Tancred Ibsen, hadde sågar jobbet i studioene ‘over there’ og tok mye av mentaliteten med seg hjem. Ibsen laget filmer som Fant, Tørres Snørtevold og Gjest Baardsen og var barnebarn av selveste Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen.

LUNDE, NORGES GOEBBELS

En mann som også har gått under radaren når vi snakker om film er Gudbrand Lunde. Mannen med sunnmøredialekt som ble propaganda-minister under Quislings regjering og hadde vært en aktiv pådriver for Nasjonal Samling så tidlig som 1933. Lunde er en skjult perle i norsk nazi-historie. En så karismatisk mann at selveste Goebbels var imponert og demagogen som fint kunne tredd inn i Hitlers minister-stab. I motsetning til den litt mer puslete Quisling var Lunde en mann som var godt synlig. Lunde var også den som tidlig skjønte at hirden var ett bra sted å tale og ikke minst kvinnehirden. Jentene var indoktrinert tidlig med at mann og mat er viktig, idrett likeså og lærte seg hva handikappete og annet bøss kostet en skoleklasse på kroner og ører. Vi kan ta det for gitt av jødene ble nevnt til gangs for kvinnehirden ble ledet av Haldis Neegaard Østby. Damen som hatet jødene så mye at hun skrev hvordan man skulle løse ‘jødeproblemet’ så diskret som mulig til Quisling i brev. Noen år etter hun hadde forfattet boken Jødenes krig.

*Halldis: ikke spesielt glad i jøder men god på PR*

Østbye som var så antisemittisk at regissør Arne Skouen senere omtalte henne som ‘Norges mest fanatiske nazi-kvinne’. Og det er ikke tilfeldig at hirden og film-Norge har en relasjon. Både Lunde og Østbye utstyrte jentene med kamera og lærte dem at propaganda via levende bilder var vel så viktig som gjennom aviser og bøker.
At Leni Reifenstahl laget en rockestjerne av Hitler med ‘Viljens triumf’ og ble møtt med nysgjerrighet og jubel da hun besøkte Norge har jeg selv hørt forskere undres over. Mens de i samme åndedrag stilte seg uforstående til at man ikke møtte dikteren Trotsky med samme entusiasme da han kom til Norge. Å lære mennesker som ikke anser film som viktig med mindre det er kunst er en vanskelig oppgave. Filmbransjen var sexy, og i Hollywood hadde man allerede før talefilmen kom skjønt viktigheten av å skape idol. Gjennom box office-tall kunne man se hvilke stjerner som tjente inn mest. To av de desidert største navnene var power-paret Mary Pickford og Douglas Fairbank som for alvor viste verden at filmstjerner ble dyrket langt utover det å se dem på forestillinger da de dro på Europa-besøk og ble mottatt som kongelige i 1920. Noen år før hadde de solgt krigsobligasjoner. En tradisjon som ble videreført til andre verdenskrig. Norsk ungdom før krigen var faktisk en gjeng som likte å gå på kino, og som hadde idoler på veggene. Så det var ikke så rart at man var nysgjerrig på fargerike og glamorøse Riefenstahl. Nazistene ga oss Filmavisen eller Norsk Ukerevy som det het i okkupasjonsårene. Filmklipp hadde gått lokalt i Oslo fra 1929. Norsk Film AS sørget for at filmene ble riksdekkende og tyskerne sprøytet inn enormt mye kapital til dem. De er riktig så bra og hvis man gidder å se på dem ser man klart at estetikk og teknikk her var bra. Mye filmer om bønder, hird og en sentral skikkelse og gjenganger er en pen og mørk mann: Lunde. Hvis du studerer taler av Gulbrand Lunde kan du risikere å bli så revet med at du selv snart jamrer ut om vikingblod på Sunnmørsdialekt. Den kjekke mørkhårete mannen klarte sågar å sjarmere Quisling høyre hånd og lederen for kvinnehirden, Halldis Neergaard Østby. Den innbitte kvinnen var ikke vond å be alle gangene han kom og holdt foredrag for vesletullene i hirden. Opplært av kvinnen som hatet jøder så mye at hun havnet på galehus etter krigen. Da hadde Halldis rukket å klore ned boken ‘Jødeproblemet og det løsning’(38), og dannet skiklubb med hun som laget Marius-genseren, Bitten Eriksen. Jentene i hirden var som femtenåringer flest under krigen: litt mer for seg enn det vi forbinder med tenåringer. Noen av dem anga hjemmefronten, jøder som gjemte seg og her på Frogner ryktes det at lå de med tyske soldater på Tørteberg bak Frognerparken.

Men skjebnen til Lunde skulle ende 25 oktober 1942. Sammen med din kone omkom han i en bil som trillet ut fra en ferge. Han gikk ikke bare glipp av sin egen begravelse som var en Fører verdig, men også jødenes deportering i november og avdukingen av Monolitten i Frognerparken i mai 1943. Statuen som lå bak hovedporten der hundre drosjer møttes for å frakte over 400 jøder til havnekaia til en ikke så uviss skjebne i Auschwitz. For hva visste egentlig NS? Neppe at jødene skulle hjem igjen siden de stjal leiligheter og en globus som Quisling hadde på kontoret sitt på Villa Grande. Nevnte begravelse kan og bør sees (Filmavisen, 9 november 1941). Da får man ett inntrykk av vi ikke lå så langt unna forbildene i Tyskland med hensyn til fremmøtte, alvoret, paraden og uniformene. Var det et attentat mot Lunde og hustruen eller var det en ulykke? Det ble konkludert med at det var en ulykke.

Alexei Zaitzow- geniet

Film-Norges mest spennende nazist og den med mest allsidig talent må vel sies å være Alexei Zaitzow. Russeren som rømte fra bolsjevisme og var en av dem som oppga det som grunn til å melde seg inn i NS. I hans tilfelle kan det ha vært mer reelt enn det flere skulle bruke som unnskyldning for samme medlemsskap. I TV-serien om Frontkjemperne oppgir flere bolsjevisme som grunn til at de dro til fronten, men flere av dem meldte seg inn da det fremdeles lå en ikke-angreps-pakt mellom Sovjetunionen og Tyskland. Men la oss heller konsentrere oss om den mystiske Zaitzow. Hvis du har sett gamle norske filmplakater som stikker seg ut som små kunstverk kan du nesten være sikker på at Zaitzow stod bak dem. Mannen som også laget propagandaplakater for NS og den berømte Stalingrad er tatt! og norsk film sin første barnefilm. Ti gutter og en gjente, fra 1944. Han sonet på Ilebu etter krigen og smykket kapellet der som et sonoffer. Kapellet er fortsatt i bruk.

Ser dere her og der på filmplakater og vignetter etter krigen vil dere merke at kunstneren har hatt enorm betydning for norsk grafikk og ingen laget fetere filmplakater. Edith Carlmar tok Zaitzow inn i varmen igjen og ryktene om at han malte kjente kvinner i natura for rike ektemenn tar jeg heller i bok.

WALTER FYRST, EINZATS GOES TO MARIENLYST

I selvbiografien til regissør og reklamemannen Walter Fyrst ‘Min Sti’ nevner han noe om at han angrer på en del av handlingene han gjorde mot jødene. Vel. Historien og nyere forskning har bevist at frontkjemperne deltok aktivt i Einzatsgrupper. Forløperen til det norske holocaust. Mannen som var ved fronten i Ukrainia 1941 antyder at omfanget av egen deltagelse rammet jødene og sivilbefolkningen. Dette som sagt i selvbiografien ‘Min Sti’, som ble utgitt av forlaget til Max Manus i 1981. Max mente at ‘Walter hadde gjort opp’.

Jo’a. Si det til jødene.

Fyrst var tidlig engasjert i NS og laget reklamefilm både før og etter krigen. Mannen var så ihuga gira på filmer med ideologisk innhold at han fikk sutret seg frem til å lage ‘Unge Viljer’ i 1943. Skuespillerne der er gjengangere i filmene til Fyrst og noen etternavn er verdt å merke seg. Hovedrolleinnehaveren Karl Aagaard Østvig jr døde ved fronten året etter. 19 å gammel.

Navn som går igjen i norsk underholdning den dag i dag så derfor skal jeg fare pent med å skrive noe på en blogg.

Jeg tar det også heller i bok.

Og der kommer neste kvinne inn. Eller pike.

URDA WILMI

Å forstå norsk film krever at man snakker med tidsvitner. Jeg har hatt tilgang på informasjon grunnet opphav som lærte meg forskjell på ideologi og opportunist. Når det er sagt var faren min diskret og sa aldri konkrete navn. De måtte jeg finne selv, og jeg fikk forståelsen av at det er lett å dømme andre i en tid man ikke selv har vært i. Og jeg sitter i en lei situasjon fordi nyttig informasjon han ville jeg skulle arve holdes tilbake for meg. Ikke spørre hvorfor.

Men Urda Wilmi stod det en del om i bladene, Pappa satte igjen i garasjen min sammen med papirer søstrene mine heldigvis trodde ikke var verdt noe. Urda var med i filmer som Villmarkens Lov (Fyrst, 1944) og Brudekronen (Fyrst, 1943).

Unghirden var Quislings versjon av det beryktede Hitler-jugend. En gjeng pøbler mellom 14 og 18 år som under påskudd av ung alder ofte har blitt fratatt ansvar for å angiveri, drive tortur og hærverk. At en tenåring under krigen ikke var som det vi forbinder med tenåring kan sikkert diskuteres, og de hadde innlysende nok ikke samme tilgang på informasjon som det vi har i dag.

At ungdommens synder kan innhente deg er noe jeg og de fleste har opplevd. Men å skjule fortiden sin så behørig at du pynter på CV’en din er Urda Vilmi ett godt eksempel på. Og hvem hadde ansvaret for at en pike på femten som fikk store roller i ett maskineri som ble styrt av kyniske mennesker og hvordan ble hun fulgt opp av disse etterpå?

Hvem ble hun etter krigen? Hvem giftet hun seg med og hvorfor hun var med i filmene til Walter Fyrst?

Jentehirden som etter krigen skiftet navn og ble en av Norges leading ladies. Det må ha hatt sin pris og det at hun skiftet etternavn kan også være ett ønske om å bli en annen form for skuespiller.

Urda ble til Urda Arneberg. Konen til en annen hird som også meldte seg fort ut: teatermannen og kjekkasen Arild Brinchmann.

Som forøvrig ble vervet av nevnte Walter Fyrst til en ungdomsleir en gang Arild var sur på stemoren sin.

Brinchmann var mannen som startet fjernsynsteateret og der fikk Arneberg flere roller. Her understreker jeg at Brinchmann også omtales som motstandsmann, men som jeg skrev til en professor som sa Arild ikke var hird: hvis du fjerner ting fra CV’en din og Wikipedia er det vel fordi du er flau. Det er menneskelig, det.

*Arild Binchmann fra han var teatersjef på Nationaltheatret 1967-1978*

Arneberg og Wilmi vil for ettertiden ikke stå som nazister og det er viktig å poengtere. Men at hirden hadde en nær relasjon til film og TV bevises ved nettopp å belyse dette. To kunstnere som har satt ett betydelig fotavtrykk i norsk kultur og da mener jeg dette positivt. Fargerike, allsidige og spennende aktører.

Finner jeg Lunde, Øsbye og Fyrst like fascinerende? Dessverre må jeg svare ja. Nazister og deres evne til å elske film og levende bilder like mye som meg gjør meg forhåpentligvis mindre fordomsfull, og ikke mer, i ett stadig vekk polariserende samfunn der jeg mener arroganse kan være like ille som ondskap.

Likevel er det mye å lære i Pappas ord til meg i den eneste talen noen har holdt for meg. Da jeg selv var fjorten og selv skulle gjøre enormt mye dumt:

‘si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er’

Alexia