Aqua, Kjakan, ekser og janteloven?

Man skulle tro en dame som var så heldig at hun fikk oppleve fete ting, velmenende invitasjoner og snille folk ikke ville søke til dem som holder meg utenfor. Men sånn er nå kjærligheten. Eller hva det nå enn var. Uken som kunne vært så bra, hadde om ikke annet opplevelser som var bra

Jeg opplevde nordmenn, jantelov, og sågar Chopin.

Kjakan-en norsk gåte

Det er gode penger i krigsfilmer, men om vi ser tilbake på norsk okkupasjonshistorie, var faktisk de fleste av heltene menn.

Og orker vi mer sutring fra ett lite nettverk av bransjevenninner som dominerer både media og kulturelle arrangementer? Hvor lenge må vi andre i kultur-Norge late som vi liker ELLE-gjengen?

Kjakan var en mann jeg var skeptisk til fordi han vitnet til fordel for massemorderen Knut Rød etter krigen. Mest forbinder jeg ham med en mann jeg setter veldig pris på og som fikk laget et maleri av krigshelten i 2010. Jeg skjønte ikke hvor kult det var den gangen så da nevnte mann inviterte meg på øl og kino tenkte jeg vel at vi begge hang igjen i egen oppfatning av krigsminner. Ikke bare de vi hadde privat. Neida. Mannen som fikk Kjakan malt er noe så sjelden som en kjekk rik mann som kan historie, har bena godt plantet på jorden og liker å gjøre folk glade.

Derfor hadde jeg det beste setet mens jeg overvar en aldri så skole-eksempel på dramaturgi, fotografering og ett mer kritisk portrett av Gunnar Sønsteby og dermed mer troverdig. Regien er stram og skuespillerne som spiller Kjakan som ung og gammel er så bra at jeg må si meg enig med Morten Ståle Nilsen(min favorittanmelder) i at det var på tide å få inn to skuespillere som lignet hverandre.

Kjakan var en film som lærte meg noe. I motsetning til Max Manus som ikke lærte meg annet enn at Aksel Hennie hadde parykk, at kjekke Nicolai Cleve Broch hadde farget gult hår(veldig EDM tidlig 00’) og jeg oppfattet historien som en eventyrfilm. Men jeg unner de involverte suksess og når regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg senere lager Pirates of the Caribbean og Maleficent2 ble jeg stolt. Helt ærlig? Som gammal filmentusiast er det jo gøy Rønning sjekket opp etternavnet Citizen Kane er basert på. Plutselig postet raddis bosatt på Frogner bilder av seg selv i Hearst-bassenget. Ved siden av første mai-flaggene der hun klaget på at ingen i strøket flagget: flytt, da vel.

Når det er sagt:

Vi skal være stolte av nordmenn som gjør det bra i utlandet.

Aqua-vår beste eksportvare siden Liv Ullmann

Man er heldig som sagt. Kjekke menn med store hjerter man har blitt kjent med de siste årene, veier opp for lite hyggelige opplevelser med folk man skulle ønske man slapp å ha ‘blitt kjent med’.

Ergo: invitasjon til Aqua i Spektrum er akk så mye bedre enn invadering av eget privatliv. Paradoksalt nok fra noen som påstår de vil ha det.

Konserten var drittbra, og som stor fan av bandet og menneskene i det skuffet de ikke. Fansen hadde krevd større arena enn Sentrum så da endte jeg og en venn opp i Spektrum.

Lyden var bra, sceneshowet var bra og da de spilte Barbie Girl fikk jeg gåsehud. Takket være klipp fra den originale musikkvideoen som gikk som bakteppe og den nye videoen der de kjører i bil og synger og ler. En homage til videoen som har over en milliard views på you tube og tilhører en meget eksklusiv klubb. Det beste av alt for oss(og bandet) er at de ser like bra ut som på nittitallet. Det er vel ingen hemmelighet at Lene Nystrøm giftet seg med Danmarks mest sexy mann. Som kan lage musikk og har hatt stor suksess med annet band jeg elsker: Hej Matematik og var protegeen til Skandinavias Burt Bacharach: Bent Fabricius-Bjerre.

Sorry. Sidespor. Søren Rasted gjør det med oss kvinner.

Og drømmemannen kapret drømmedama, Lene Nystrøm.

First Lady

Her kommer ordet ‘janteloven’ inn. Eller skal vi kalle det ‘jenteloven’? For jeg har notert meg at aviser liker å trekke frem negative saker om Aqua og Lene Nystrøm. Jeg kan en del presse, jeg følger med på hvem som skriver hva og jeg er over gjennomsnittet opptatt av norsk populærkultur. Dette er norsk presse mest opptatt av:

Aqua mister Grammy, Lenes versjon av den alldeles nydelige klassikeren til DDE: ‘Rompa mi’ ble terningkast én, Aquas single floppet og dagen etter de tok København med storm: Dagbladet kliner til med ordet ‘pervers’ over bildet av vår tids største norske popstjerne. Da har man funnet en anmeldelse i det danske Ekstrabladet som ikke var særlig bra. Aqua er ‘perverse’. Jaha.

Hvor er artiklene om at Aqua ble nominert til en Grammy, at Barbie Girl ble med i filmen ‘Barbie’ da det ble annonsert over hele verden, at Lene Nystrøm har sunget med Pavarotti, og at hennes første rolle var i en film av selveste Ole Bornedol? Nystrøm er også undertegnedes favorittskuespiller og min våte drøm er å se henne i noe jeg selv har skrevet. Det vet hun godt, så dette er ikke smisk. Eller virker jeg sånn? Er det norske så redd for å virke smiskete at jeg ikke kan si jeg jeg digger en annen kvinne annet enn under bilder på IG med: wow, hjerter, klappe-emoji og ‘vakre dere’. Forøvrig har jeg aldri sett folk skryte mer av hvor de er og hvor flott de har det i andres kommentarfelt. ‘En vakker dag for alle oss som var der’, ‘vakre Tjøme’, ‘lekre puter vi også har’, og ‘dere ser like lykkelige ut som vi er’. La meg ikke gå ned i det kaninhullet der. Siden de som skriver sånn kaller meg kaninkoker. Skal man først ha en eks-kone etter seg ville de fleste valgt en vakker og kul dame. Som Lene Nystrøm. En dame som aldri har trengt en jentegjeng i ryggen, og som velfortjent har kallenavnet ‘First Lady’.

Aqua: Cartoon Heroes er den beste de har laget syns jeg, og teksten er ganske vakker.


Så takk til de som var kule mot meg og derfor dropper jeg å skrive om boklanseringen jeg var på lørdag og tar’n heller igjen.

Denne bloggen er kun til for at jeg skal skrive og mene hva jeg vil og la det bli liggende.

2025 blir bra, sånn sett.

Alexia