Kråke, brødjakt og glemte minner

Jeg så en kråke i dag da Jimbo og jeg var ute og kjørte.

 

På Vestkanttorget hoppet kråken.

Rett utenfor huset Pappa vokste opp og der jeg feiret første juledag i årevis. I den gamle slitte sveitservillaen noen malte gul og festet en bro utenfor.

Nå kan du leie huset der jeg spiste Bestemammas tilslørte bondepiker og der hun ble enke.
Jeg for min del burde kanskje planlagt alderdommen bedre, men jeg har aldri funnet noen jeg vil bli gammel med.

Jeg er som kråken, tenker jeg. Hopper rundt på Frogner, selv om jeg kan fly. Hvilket hjelper lite på stakkaren foran meg. En pjuskete sort og grå sak med ett fjær stikkende opp.

Og jeg lurer på hvorfor bare jeg kunne se denne fuglen fra bilen min mens alle andre går forbi. Er det ikke trist å se en fugl hoppe ut foran bilen sin eller flakse utenfor vinduet? Hvor er empatien?

Jeg prøver å huske. Årene. Hvem jeg er. Konse.
Se fremover.

Monsteret i hjernen min forsvinner gradvis.

Kråken hopper.

I gamle dager var gamle damer sånne som matet fugler. Før de ble spreke og selvstendige. De så de svake, de så fuglene og de ble nedsettende kalt Frognerfruer. De var egentlig ubrukelige inntil de døde og poden kunne overta kåken.
Nå har vi nygamliser på sytti, som kjører SUV, har boho-chic boots og trosser pensjonisttilværelsen med en heftig wedge.

Denne Frognerfrøkenen, meg altså, er krevende. Rar. Intet behov for å konkurrere med en eks om barn og venner, intet behov for å si det kommer noe spennende, intet behov for å rope ut at jeg er lykkelig.

Intet annet behov enn å kunne gå videre i hamsterhjulet mitt.

Jeg hadde en selsom jakt på brød i dag. Vi snakker brød man putter i munnen for å spise.

Kroppen min er mett, men det var ikke kråken jeg så i dag.
Den stod på bakken. Utenfor verandaen jeg spiste eplekart fra hagen da jeg var liten. Utenfor hallen der jeg bølleringte med en bestevenninne som nå er død. Sissel het hun.
Der har du en jeg ville bli gammel med:

- Har vi kommet til Gran? Fnise, fnise.
- Ja, lød det i den andre enden.
- Unnskyld, men da har vi klatret opp i feil tre. Klikk. Gapskratt.

Jimbo er drittlei sprellene mine, men vant til dem. Jeg fikk navnet hans tatovert i går. Han jeg har blitt så mye eldre med, men som forlater meg før jeg rekker å bli gammel.
Jimbo på tolv år som er lei av at jeg tar bilder, deler opplevelser på Facebook og i disse kyniske tider sikkert virker som jeg vil demonstrere at jeg er skikkelig snill.

Men pokker heller. Jeg er litt snill og det skader vel ikke å vise andre at man kan stoppe for en kråke hvis alle mener man er en?

Action, Alexia. Kråken skal ha mat!

Heldigvis er fuglebutikken Naranja åpen. Der de hadde to ara-papegøyer som var like store som meg som femåring. Da jeg fikk være med Bestemamma inn i butikken å hilse på dyrene i små bur. Bestemamma var en eksentrisk kvinne og hun hadde et hjerte av upolert gull. Men dyr var hun ganske pragmatisk rundt. At jeg ville slippe løs alle fuglene fordi det var synd på dem syns hun var greit nok. Likevel syns hun dyrene var fine inni burene sine og laget sin egen verden for dem som vi begge skulle leve i:

- Alexia. Han derre hamster-greia er veldig redd for biler og elsker at dere barn kommer og klapper ham, og de tre kanarifuglene der er søstre. De elsker å være her å synge hele dagen, sa hun og pekte på ett utslitt marsvin og på noen vettskremte undulater.

Så leiet hun meg over gaten. Inn i hjemmet hennes. Det mest slitte huset på hele Frogner som jevnaldrende jenter lo av senere. Da jeg snek meg inn der som trettenåring. Verdier man hadde fått inne i buret sitt var verdiløse ut i den store verden. Bestemamma var som sagt en ekte original. Hun hadde du ikke fått inn i en SUV med mindre du slo henne ned, hun hadde ikke lappen, hun var annerledes, og hun var veldig glad i menn.

Derfor snakket hun om jobben sin i klesbutikk med glød i øynene:

- Det var tider, det. Vi drakk portvin og Bohan lot oss gå når vi ville.
- Men når møtte du Carsten Winger? Spurte jeg.
- Hvor har du hørt han kom på besøk?
- Pappa sa det, sa jeg. Faren min hadde sagt skuespilleren dro ned til konfeksjonsbutikken for å drikke hetvin med Bestemamma og en annen som jobbet der på bakrommet.
- Ikke si noe om Bohan til Bestepappa, sa hun.
- Neivel, sa jeg. Alexia som hadde lært å ikke lyve, men som fikk kjeft hver gang hun sa hva hun mente.
- Altså. Vi jobbet, men det var mest fordi Bestepappa var på jobb og jeg kjedet meg, sa hun.
- Hvor var Pappa da?
- Han var hos tanten sin, sa Bestemamma da. Jeg husket at Pappa hadde en drøss med tanter.
- Var dette under krigen?
- Nei. Men under krigen hadde vi noen fantastiske piller. Ville vi opp tok vi en rosa, og ville vi ned tok vi en grønn.
- Åja, sa jeg og likte at Bestemamma bare drakk hostesaft og aldri vin. Og alltid var glad i barn. Ingen voksne tok henne på alvor og det kunne jeg se allerede som liten. At andre damer syns de var bedre enn henne. Derfor ble hun søppeldynga. Les: barnevakt inntil vi syns hun var ensom og snål. Ingen snakket pent om henne, men hun eide et landsted alle kranglet om. Da hun døde hadde hun spist alene, sett på TV alene og røykt alene på natten. Nikotin som ikke var fint nok. Da som nå: alkohol er jo så mye mer classy. Paradoksalt nok var hun den eneste i familien med blått blod.

Kråken. Naranja.

Jeg løper inn dit. En blid og hyggelig gutt sier de bare har mat til hunder og ser oppriktig lei seg ut. Jeg sier ha det og løper videre. Forbi Jimbo og bilen. Mot en helsekost-restaurant der jeg satt med verdens ekleste fyr og spiste salater til trehundre kroner i fjor. Ikke spørre hvorfor, men at en så klein fyr kunne spise vegansk kom av stedets ‘finesse’, anbefalt i oppkomlingenes skikk og bruk: D2, så jeg hadde bange anelser da jeg løp inn der:

- Hei! En kråke trenger mat.
- Uff. Den vakre kvinnen bak disken så ut som jeg hadde sagt jeg kom med pesten. Noe hun åpenbart mente om fugler utenfor bur der hun hadde noen hippe bilder av dem på veggen.
- Kan jeg kjøpe noe brød? Jeg ser rundt meg. Kaker til hundre kroner og juicer til hundreogfemti.
- Eh. Nei. Vi har nok ikke noe brød, sier hun. Vakker. Ekstremt pen.
- Du mener jeg er på Frogner i en fancy butikk med salater og det ikke er brød her?
- Eh. Ja.
- Knips. Jeg lot som jeg tok bilde av henne og angret med en gang. Helt teit oppførsel.

Unnskyld, damen. Men du kunne vel om ikke annet ‘gitt oss kake’?

Stedet er fint. Ned en trapp. Før var det fullt av litt rare menn som skulle tippe og fire sjokoladesorter og tobakk. Bestemamma og jeg pleide å gå inn i lokalet der å handle røyk til henne.


Fy til kråker. De lager støy. Boomer-ord nummer én.

Bestemamma støyet.
Hun handlet mat på alle andre steder enn CC på Colosseum, der vi kjøpte papirdukker hver lørdag.

Jeg syns papirdukkene var verdens fineste dukker og mens lillesøsteren min klippet av hoder og ben satt jeg sirlig og klippet rundt kantene.

Jeg vet hvorfor jeg likte dukkene så godt.

Fordi jeg fikk tak i en med brune øyne og brunt hår.
Jeg er ikke alene om å ha villet ligne på andre. På små bord inne i den overprisete cafeen sitter blonde jenter og kvinner som alle kler seg likt. Noen offwhite sjal, blazere, gullanheng, hestehaler og dyre solbriller. Merk: ingen Ray Ban der i gården.

Jeg dytter litt på mine, ser oppgitt ut over Vestkanttorget.  

Kråken hopper rundt fremdeles mens jeg setter meg bak rattet. Ferden går mot KIWI vis a vis brannstasjonen. Utenfor Michaels går en gammel venn av meg:

- Bent! Har du brød?
- Hei du. Den gamle kjenningen og jeg pleide å være på Tiffani. Fremdeles har Bent hund ved sin side og i dag er det Anton jeg hilser på.
- Hva?
- Jeg har møtt en kråke.
- Kråkebolla? Han har jeg ikke sett på lenge, sier han.
- Nei. Jeg har funnet en kråke. Har du tilfeldigvis noe brød?
- Ja, selvfølgelig! Har alltid med det til fuglene, sier Bent og tar frem en pose.
- Jeg trenger bare den der, sier jeg og tar en skalk.
- Sikker?

Vi klemmer og jeg går. Stopper midt i en U-sving og treffer en akademiker som spiller tennis. Han vil ikke være en del av ‘det’ miljøet, han syns jeg er voldsom, han liker at jeg er direkte, berømmer språket mitt fordi han ‘tåler det’, og han vil møtes så jeg kan lære meg å bli mindre meg og mer ham. Vi utveksler nummer og jeg sier ‘jeg er meg, du er deg’.

Drar videre.

Leter etter kråken. Hopper rundt.

En oppsiktvekkende kjekk mann i midten av førtiårene går forbi meg mens jeg kaster brød over hodet mitt, og så vidt klarer å holde balansen. Jeg forklarer at jeg leter etter en kråke. Han snur seg og roper:

- Er du forfatteren?
- Eh. Ja, det er meg, sier jeg.
- Thomas, sier han og rekker frem hånden.
- Alexia, sier jeg og ser at dette er en veldig kjekk mann som vet hvem jeg er. Monsteret som har vært i hodet i årevis gjør at jeg nesten tror det er skjult kamera. Øynene hans er litt skjeve, levende, grønne og han har kort mørkt hår.
- Nå er isen brutt, sier han og går videre.

Jeg setter meg inn i bilen igjen for der nede tror jeg at jeg ser kråken.
Sneier torget og kjører ned på baksiden der hasj og tjuvgods ble solgt like flittig som de berømte vaflene og ditto antikviteter.

Og der er den. Kråken! Dette må foreviges.

Nei. Batteriet er tomt. Får jeg ikke tatt bilde?

Håper for første gang på flere år at jeg ikke opplever noe spennende. Ingen kråker, ingen kjekke menn, ingen sure damer og kun en vanlig tur hjem som normale mennesker har.
Jimbo sitter i vinduet og speider ut når jeg stopper på Thomas Hefteysplass.
Hva er oddsene? Mannen jeg møtte på Lorry for et par uker siden som jeg har verdensmesterskap i selfier med venter på grønn mann.

- Hei!
- Hei, smiler Ola Elvestuen. Venstres svar på Viggo Mortensen.
- Åååå. Dette er Jimbo. Du har lovet å ta bilde med ham!
- Ja, jeg vet det! Ola smiler lurt og vinker.

Hjemme lommeparkerer jeg og er stolt fordi jeg ikke slurver med egen bil.
Som med papirdukkene vil jeg ta vare på den.
Slurvet på meg fra andre smitter ikke lenger over.

Så kommer jeg på hva jeg har glemt. Brus.
Nå har jeg parkert og Jimbo er sulten og trett.

Varme minner viker for realiteten.

Å skrive er viktigere nå enn noen gang.
Vil jeg ha brus kan jeg sykle ut å kjøpe det.

Men huske brød og lade telefonen, Alexia.

Tenk om du treffer en kråke.