Eddi

Frogner, 2024

 Eddi, er du der?

Døden er den eneste kjærlighetssorgen som finnes. Alt annet kan du få tilbake eller glemme.

Derfor kan du ikke være død.

Egentlig skulle jeg skrive om deg i en serie med portretter av mennesker jeg har møtt på Frogner. Sånne som journalister ikke gidder å ta med når de snakker med meg. Du var mye mer ekte Frogner enn kundene du skiftet dekkene for.

Hva skulle jeg skrevet? Du sa lite om livet ditt og du fikk vel egentlig ikke plass.

For den plassen tok jeg. Men du reddet livet mitt og det fortalte jeg deg.

At du var ankeret mitt da jeg trodde jeg ville gi opp.

Du var den som tok telefonen.
Jeg skrev deg inn i en bok i 2021:

‘Eddi på Dekkmann var den eneste mannen jeg kunne stole på’

Jeg hadde skrevet ned nummeret mitt i en annen bok.
Begge var usikre på om jeg flørtet.

Forrige uke løp jeg ned til deg.
Jeg skulle si unnskyld for at jeg ikke svarte den dagen i sommer og fortelle deg at jeg hadde prøvd mange, mange ganger på svareren der jeg sa jeg var så glad i deg.


Jeg må fortelle deg at det går bra nå. Skjønner du?

Eddi?
Husker du?

Vårt første møte etter jeg satt alene med tre barn og trodde verden ville bli så bra og at jeg alltid ville klare meg alene. Endelig, lissom.

Alexia Bohwim skrev under på noe greier som het ‘skifte’ og så var hun skilt og en leilighet på Frogner fattigere.

2010

Dekkmann Skøyen

- Hva harru gjort nå’a? Mannen foran meg så på begge de flate forhjulene. Han stod med rullingsen i hånden og ristet på hodet. Det luktet gummi og verkstedet var så varmt at jeg ikke visste om røyken kom fra munnen til den hyggelige mannen eller bakken.
- Punktert, sa jeg.
- Nå igjen? Han ristet på det mørke håret. Smilte litt. Noen få grå hår i tinningen og alderen var ubestemmelig. Kjeledressen avslørte en høy og slank skikkelse. Jeg hadde vært på Dekkmann på Skøyen tre ganger før og rekorden var da jeg punkterte to ganger på samme dag. Den gangen jeg var gift.
- Ja. Du må gjøre det så billig som mulig. Jeg er skilt og blakk, sa jeg og så på Golfen min fra 1997. Den jeg syns var så fin siden den hadde elektrisk cabriolet og som jeg satt igjen med etter et ekteskap og min egen Frogner-leilighet var gått tapt.
- Er det aldri noen mann som hjælper deg? Spurte han og smilte skjevt.
- Nei. Det er bare deg jeg kan stole på, sa jeg.
- Hvorfor gjør dem ikke det? Du er jo bra dame du da. Men du er litt gæærn, sa han og ristet på hodet. Ga tegn med armene til at jeg skulle kjøre etter ham inn i verkstedet. Jeg kjørte inn. Så snudde han seg og gikk baklengs mens han med to rolige hender forklarte meg veien videre inni smøresalen. Tenk om jeg kjørte på ham. Den siste tiden hadde jeg meid ned fire søppelkasser og satt igjen spor og deler av dekk i minst fire midtrabatter. Motoren stoppet. Jeg startet. Den stoppet igjen. Jeg turte faen meg ikke kjøre inne her. Opp på plattformen han måtte ha bilen min på. Det var litt som å kjøre inni i en stue. Jeg skalv. Forbannet alle menn som ikke kunne skifte dekk. Hvilket grovt sett var alle jeg omga meg med etter jeg ble forfatter. Ikke det at jeg egentlig kjente noen av de nye menneskene heller og eksene mine hadde mistet lappen og var stort sett inaktive. Jeg ble sittende med hendene på rattet. Stivnet totalt.

Mannen med det skjeve smilet heiste på skuldrene. Så satte han hendene i siden og la hodet på skakke.
- Døh. Milfen. Du klarer alt. Rolig nå. Jeg lover å si stopp. Dette går så bra.
- Lover?
- Lover.

Jeg startet bilen. Konset. Slapp clutchen og husket aldri forskjell på den, gasspedalen og bremsene. Bare at jeg trykket ned alt samtidig hvis noen kjørte forbi meg i smale gater. Stod man stille var det andres feil. Ikke min hadde jeg hørt. Det knakket på vinduet og han pekte ned på pedalene.
- Cluch, bremse og gass. Nå spikrer vi detta.

Like etter stod jeg der jeg skulle for at han skulle kunne skifte dekk. På millimeteren. Så ba han meg gå å ta en kaffe eller noe annet å drikke. Komme tilbake etter femten minutter. Jeg smatt inn på KIWI vegg i vegg og kjøpte brus, noe middag til barna og godteri til oss alle. Forbud økte etterspørsel mente jeg.

Utenfor inngang 3 stod Golfen parkert.
- Så fin den er! sa jeg. Bilen min var min, selv om alt annet ble borte med ektemann nummer to. Derfor var jeg glad i bilen fordi den var lissom min, og mente selv jeg hadde gjort ett kupp ved å klare å beholde den. Drømmebilen. Nydelig farge. Grønn med offwhite kalesje. Så man litt fort på den kunne den fort assosieres med Burberry mønsteret ‘Nova Check’.
- Jada. Gamle biler holder seg bra, men du må passe bedre på den, sa han.
- Den er ikke gammel. Elektrisk tak og greier, sa jeg.
- Jo’. Fin den, sa han.
Jeg løp en runde rundt ham. Etter bestevenninnen min døde fem år før hadde jeg blitt veldig gira. Jeg trodde det var lykke for å ha overlevd, men desto mer jeg tenkte på henne ville jeg bare løpe og snakke. Snakke, snakke, snakke.
 - Hva heter du, spurte jeg.
- Eddi, sa han og rødmet. Fyrte opp en sigg og nå så jeg hvor høy han var. Slank. Han var sikkert gift med en drøss med barn.
- Alexia heter jeg. - Blir det dyrt?
- Vent litt. Han tok frem en papirbit, tok pennen fra øret og skrev. – Levvere den. Fra Eddi.
Jeg så på regningen: ved siden av dekk-dimensjon skulle man fylle ut en sum. I en kolonne hadde han fylt ut tre felt:

‘MILF-rabatt’
‘God kunde-rabatt’
‘Tryne-tillegg’


Jeg leverte lappen i kassen i foajeen og da jeg spurte hva jeg skyldte lo de.
- Eddi fikser det for deg.
- Er det derfor jeg nesten ikke betaler for dekk?
- Vi snakker ikke mer om det.

Frogner, 2024

Er du der Eddi? Husker du hvor mange ganger jeg kom tilbake? Det ble så mange turer inn der de neste årene at du lot meg ha forskjellige vinterdekk som du lærte meg at egentlig ikke var lov. Du lærte meg også at det å kjøre på felgen for å komme ned til verkstedet ødela den, men du banket dem ut. Ofte jobbet du overtid så jeg kom meg hjem i kulden. Fant tilfeldigvis alltid to nye og like vinterdekk ingen brukte og med årene innså jeg at du bestilte dem til meg. Med årene der jeg slet deg ut med TV-team som filmet deg, selfies, gråt og latter.
En gang jeg hadde låst meg ute av bilen kom jeg løpende inn til deg. Du klappet i hendene og vips så stod Pablo på 1.60 foran meg. Han krøp gjennom bagasjerommet da jeg hadde låst meg ute, og det skulle ikke bli den første gangen jeg har blitt låst ute. Men ikke sånn som jeg trodde var mulig.

Du var han som ønsket meg godt nyttår i 2019. Jeg hadde gitt nummeret deg nummeret mitt inni Frognerfitter og sa: det eneste du trenger lese er nummeret mitt. Drite i resten.

Du kunne så lite om kultur, sa du. Men Oslogutten Eddi var mye mer kultivert enn meg:

Da jeg var så sint en gang i vår sa du jeg måtte hjem å drikke rødvin.
- Jeg ække kjering! Ropte jeg.
- Rødvin er godt det, da, sa du.
Med deg kunne jeg faktisk drukket vond kone-vin som chablis og sånn også. Jeg løy jo og sa jeg kunne bli med deg på turer i skogen. Du løy tilbake og sa vi kunne dra til Marr’bella å spelle golf.

Jeg dro. Ikke til Marbella riktignok. Men til Sokna. Husker du det? Etter Pappa døde. Oppi flytting punkterte jeg en siste gang på en fortauskant på Frogner en lørdag kveld. Skrev en lapp i vinduet om at du måtte redde meg.

Du gjorde det.

Så kom dagen da jeg våknet en morgen og var svimmel.

Svevde rundt i verdensrommet i evigheten.

Den eneste jeg tenkte på var deg.
Du var hjem.

Sokna

Desember, 2021

- Eddi. Er du der? Utenfor var det bare skog og himmel. Helt jævlig. Koller og dritt. Sne, sne, sne.
- Eh. Hvem er det?
- Meg. Alexia. Jeg vil dø. Jeg må høre stemmen din. Snakke. Ingen snakker med meg. Jeg kommer ikke inn!
- Jaha.
- Jeg kommer ikke inn noe sted i Oslo!

- Hva?
- Ingen vil åpne dør for meg. Jeg må høre stemmen din. At du er i Oslo.
- Ja. Jo’a. Du er jo en god kunde og sånn. Typen din’a?
- Hvis jeg sier noe om sånn blir han borte. Jeg har ingen.
- Sokna? Du kan ikke sitte aleine der?
- Det er ikke stedet her. Det er menneskene der hjemme. Jeg vil hjem! Hva er postnummeret ditt? Jeg driter i øst og vest, men det er Oslo kommune? Ikke Viken?
- Ja. Jeg bor jo langt av gårde fra byen jeg, da.
- Men det er i Oslo!
- Ja, svarte Eddi.
- Hvor står du? Inne i verkstedet? Jeg så ham for meg. Kjeledress, rullings. Den gode lukten av gummi, røyk og bil. Trygghet.
- Nei. Måtte ta tell’efonen så nå er jeg på kontoret
- Står du der? På kontoret? Akkurat bak disken der?
- Ja.
- Hva ser du utenfor?
- Det samma som alltid.
- Er det grått? Asfalt? Går det an å gå utenfor sjappa?
- Jada. Slaps og sånn.
- Det er ikke noe sted å gå her. Det er bare skog! Jeg vil gå! Jeg vil hjem! Lover du å være der? Bli der?
- Ja. Jeg er alltid her jeg veit du.
- Er du der i morgen og i over i morgen?
- Ja, sa han.
- Hva skal du i dag?
- Ambulansegjengen kommer og skifter dekk. Så er det stille. Jul veit du.
- Åja, sa jeg.
- Jeg står ikke aleine, Alexia...må nesten jobbe, sa du rolig.

- Sorry.
- Bare ringe når det passer. Du er jo en god kunde og sånn.
- Hadet, Eddi.
- God jul, Alexia

Du reddet livet mitt den dagen.

Sa jeg noen gang det? Ja.

Jeg kom hjem.
Det ble til at jeg pleide å sykle til deg å prate med deg på bakrommet. Bra samtaler.

Men den fineste praten?

Den dagen i regnet:

Sjølyst, Juni 2023

Skyene brakte sammen på mørkegrå himmel. Det regnet ikke utenfor KIWI, det fossregnet. Men Eddi og jeg stod under ett tak og speidet utover ett folketomt Sjølyst. Jimbo gjemte seg mellom bena mine.
- Jeg er friskmeldt, sa du og smilte til meg.
- Hva? Jeg hadde glemt det.
- Kreften, sa du.
- Tenk deg det. Du hadde kreft. Men du ser så bra ut, sa jeg flau. Sykdom og jeg er ikke bra match.
- Hadde verdens fineste dag med datteren min. Vi gikk tur på brygga og det var fint, sa han og en varme inni meg gjorde meg sikker på at jeg følte noe jeg syns var kleint, men godt.
- Jeg elsker deg, sa jeg plutselig.
- Hæ?
- Jeg elsker deg, men du er for god for meg.
- Du er rar, da, sa han.
- Nei, Jeg elsker deg.
- Tror du det blir bedre vær i morra, da ? spurte han.
- Jeg håper ikke det. Kattene mine er så gamle og syke og jeg vil ikke slippe dem ut. Med sol blir det verre, lissom.
- Hvor gamle er de?
- Atten. Fikk dem da de var ti. Brødre, sa jeg.
- De kan bli mye de da. Tjuefem, sa han.
- Jimbo blir elleve, sa jeg og begge så på mopsen min som var drittsur. Noe jeg ble da jeg så at han heller ville stå under Eddis ben. Genseren min var våt og jeg frøs. Det var ikke riktig tidspunkt å si til ham noe om kjærlighet. Kanskje jeg virket klengete.
- Hva skal du i sommer?
- Gå tur med deg.

Det ble ingen tur på sommeren med deg.
Ikke i år heller.
Vi dro på hver vår. Men uansett hva du tror:

Jeg kjører ikke inn i dumper lenger.

Takk, Eddi.

Alexia