Frognerfreak

 Frogner er vakkert. Ikke høre på det de sier om stedet og menneskene. Vi som er herfra er en egen rase. Ingen ting biter på oss der vi går mot Frognerparken like selvfølgelig som du og dine går ut i hagen, skogen eller hvor du som ikke er herfra måtte like å gå. Mens du rister på hodet over oss og lever uvitende om verdenen så mange vil ta del i samtidig som de forakter den. Totalt uten å forstå de aldri kan bli en noen gang en del av oss fordi vi har DNA'et til en gjeng lost sjeler.
Hva ser du for deg når du hører om mennesker født på Frogner? Butler, sølvtøy og mor og far som vinker oss av gårde før vi skal til skolen? Ser du for deg at vi har sjåfører?
 Hvor kommer alle fordommene fra og når i all verden har dere sett en gjeng kids bli kjørt av noe annet enn mor eller far? Tror dere foreldrene våre var så rike og dekadente kanskje at de aldri stod opp? Er det en bedre og mer tilfredsstillende forestilling at folk fra Frogner som ikke kjører barna til skolen dyrker showbiz, champagne og ikke har ni til fire-jobber?
Om så var: hvorfor hater dere oss sånn?
Men la oss snu det. Kanskje vi hater dere i all deres provinsielle glede over å invadere bygden vår med bygdefornuften deres. Kanskje vi er lei av at dere kommer fra gode kår med tilgang på lensmann og los og selvplukkete poteter mens dere drar inn til byen med egenkapital dere har fått fordi dere er så innmari mer nøysomme enn oss. At dere overtar studieplasser, boliger og politiske verv.
Vent nå litt. Jeg liker dere, jeg. ‘Fattigfolket’ som dere kaller dere. Arbeiderne. Mens vi fra den møblerte delen av Oslo er iskalde og kyniske. Uten empati og medmenneskelighet.

'Oslo er ikke for hjelpsomme folk', sier dere mens dere skriker opp om at en annen flyktning enn en Ukrainer våger seg ned til bensinstasjonen og gud forby: at kona har hijab og er ‘hettemåke’. Solidaritet med krigsofre. Ingen brun hud er i nød lenger.
    Stil? Jo’a. Vi er jævlige fine på det når det kommer til snitt. Vårt snitt. Ikke ‘de andres’. Oslo-bunaden er ikke den dølle Telemark-bunaden du ser Idol-deltagere anno 2006 med Molde-dialekt pryde Se og Hør ha. Jenter som har valgt å beholde dialekten sin, mens de sviker hjemstedet ved å pryde seg i en beltestakk husmødre på Vinderen drikker champagnefrokost til.

Bunaden vår på vestkanten er den golf-jakken, den piqueeten og de joggeskoene du bare kan handle i semi-dyre butikker med solid erfaring. Selv etter Bik Bok-folka overtok Follestad og Tise sørget for merkeklær til barn som har undervisningen i skolebygg med én etasje ser vi om du har kledd deg opp. Eller mer korrekt: kledd deg ut. En gang jeg hadde på meg Setedalsbunad forsøkte noen venninne av moren min å rekruttere meg til leikaring på Bygdøy der Martha Louise danset. Skrekkslagen bestemte jeg meg for aldri å ta på meg bunad igjen med mindre det var livsviktig.
Frognerfolk lukter om du er en av oss og det som avslører deg er alt fra feil hårklipp, feil snitt i buksene og mangel på manerer. Vi er en veloppdragen gjeng drittsekker med full oversikt over alle bydeler sentralt plassert rundt Solli plass og Olav Kyrres plass.
Unntatt de dere forbinder oss med. Åsen-gjengen.
 Merk dere: vi har ikke mer felles med folk fra Holmenkollen enn det vi har med en sauebonde fra Ringerike, og dere utenbys fra har antageligvis mer felles med mennesker i Oslo 7 som har tak med torv på og engelske settere. Du har ikke fuglehund på Frogner: de alt for ivrige hundene er døve å ha under bordet på stam-cafeen. Igjen må du ikke tro vi har veskehunder. Vi har gjerne en sur terrier eller en mops. Perfekte party-hunder som tåler en runde på brune steder og sniker seg inn på de mer fornemme stedene. Hunder som i seg selv klarer å bli kjendiser så alle tror det er en ære å få dem på besøk. Noe vi som eier dem også er flinke til. Snike oss inn her og der kun fordi vi trenger avveksling fra å være hjemme. På Frogner.
Vi har vokst opp med junkier på dass på Ruseløkka, barneprostituerte som satte seg skudd mens tobakk-Andresens barn hilste pent på dem da de passerte dem.

Landsteder har foreldrene våre blåst bort, hummerne finner du nok heller hos en snekker i Maridalen og det vi har igjen er stoltheten ved ikke å ha den.
Før du også sier ‘jeg visste dem drev med dop’ på Frogner så la meg korrigere deg.
Vi driver ikke med det, vi som er igjen her.
Vi elsker det.
Vi syns også asfalten er rus i seg selv og at Marka burde ha en vei inn og ingen vei ut annet enn når det tid for fleinsopp.

Vi er like folkelige som de der ute, vi har folkeskikk og vi flyr ikke rundt i vaffeljakker på Rotary-møter.

Men sant skal sies: vi mente Norges mest kjente fastlege var i middelalderskrise da han ble sett med skinnjakke i Kristinelundveien.

Frogner strekker seg fra Olav Kyrres plass til Solli plass og opp til Frogner stadion og Briskeby brannstasjon. Alt over Vestkanttorget er Majorstuen og alt over Riddervolds plass er Uranienborg. Igjen er Frogner delt i flere grupper. Det viktigste å kunne vite når du snakker om Frogner er Bygdøy Allé og Drammensveien. Fra Solli plass og bort til Frogner kino har du dyre næringslokaler og horene med bordeller som kun er synlig for oss som er fra Oslo 2. Indre Frogner, der kontorene, restaurantene og noen nisjebutikker som bruktbutikker holder seg i live på grunn av folk som reiser dit for å spise og ta selfies. Nedenfor Gimle kino har du sleipe eiendomsmeglere som lurer deg til å tro at alt på Frogner er fint, noe området overfor Frogner kirke faktisk er. Gimle, hvor den Luther Amerikanske kirken ligger. Et gotisk bygg som var forskole for oss barn uten barnehageplass på syttitallet. Hovedgaten opp til Gimletoppen heter Thomas Heftyes gate som er en bratt bakke med gårder i farger som gult, rødt og blått som kan vitne om et aldri så lite Lisboa-kompleks. Gimle terrasse har store selveiere og en og annen villa. I sin tid lå Norges dyreste terrasseleiligheter der. De ble bebodd av skipsrederarvinger med gode etternavn som stakk hjemmefra og pyramidespill-kakser som veltet seg på kvadratmeter fordi de fikk høre utsikten var unik. Fra dem så du rett ned på strøket jeg bodde i. Skarpsno. Klemt mellom Skillebekk og Skøyen lå mitt eldorado. De tre s’ene som alle hadde togskinnene som eneste grense mot havet. Trikkeforbindelsen ned til Sentrum gjorde det mørkt og skummelt og jeg tok ikke buss med mindre noen tvang oss inn i den i forbindelse med skolearrangementet. Skarpsno betyr på nederlandsk skarp sving og kom opprinnelig fra kartograf og festningsplanlegger Isaac Van Geelkerk da han var stasjonert i Norge grunnet Hannibalfeiden. At stedet fantes på den tiden er lite sannsynlig så man gikk ut i fra at det var nederlenderens beskrivelse for værhardt sted. Det var i Skarpsno-parken at forfatteren Johan Borgen hadde plassert Lillelord som egentlig het Wilfred Sagen. Han som innerst inne skjønner noe er galt med seg selv og som liker å oppsøke bråk på østkanten. Lillelord som elsket dem han ble avvist av og som ikke brydde seg om ros fra dem fra lavere klasse. Lillelord som forherliger sine foreldre selv om han må være en annen for å bli likt av moren sin og som lå med tanten sin. Jeg følte meg som ham. Delvis fordi jeg tente på uroen, delvis fordi jeg ville synke gjennom asfalten bare ved tanken på å ha sett en nazist-plakat på den gale siden av Akerselven.

Og delvis fordi jeg er som Lillelord.

Dobbel i all min enkelhet.