‘Aldri, Vakring’

Over Ray Ban’ene mine så jeg ut over havet. Stedet vi var på var vakkert. Ekstremt fint. Norman kremtet.

Toyboy’en på snart seksti som så langt eldre ut og som hadde slanket seg for en som var nesten sytti år lå som et slakt ut over den korte siden på vinkelsofaen. Lang.

Jeg lå på den andre siden. Forsvant i en dyne han hadde hentet. Lagt over meg mens han sa jeg var så fin og deilig. Jeg følte meg ikke sånn. Alt for liten og tynn. Fattig og skitten. Sliten. Han var så flau over meg at jeg ikke klarte å røre meg.

Jeg visste det, jo. At han var flau over kroppen min og navnet mitt. Det som hadde falmet. Kroppen hans spradet han stolt rundt med.
Selv om han gjorde ‘øvelser’ for å imponere en annen var den bløt og utrent. Min vakre kropp som jeg elsket og hatet. Hatet mitt mot den var verre enn noen gang. Norman reiste seg sakte og stod naken foran meg. Laget ‘sterk mann’-gest og gliste. Han hadde forandret seg. Biceps av armene som riktignok hadde fått noen merkelige buler. Som hovne byller på tynne forslåtte barneknær.
Jeg gjorde det han gjorde best: løy.

- Jeg ser skikkelig forskjell, sa jeg.
- Du inspirerer meg. Til dette. Golf. Jeg elsker å spille golf!
- Du har skikkelig teken, sa jeg. Og mente det.
- Ja, ikke sant? Jeg dro dynen til siden. Bena mine spredde seg litt. Han stirret på klitorisen min. Den vokste. Han vokste. Ståpikken foran meg hadde jeg nesten sett mer enn ansiktet hans.
- Du må ikke røre deg. Jeg har lyst på deg hele tiden. Du er min seksualitet!

Jeg ville ikke være det. Norman som likte gamle damer sin seksualitet. Ville være ung. Jente. Han som lå som et lite vettskremt barn, og drakk på den tynne saften sin. Klamret seg til meg. Ble borte. Men jeg hadde vondt av ham hver gang og da kom han tilbake. Riktignok etter han fikk meg til å trygle. Sist var det sykdom.

‘Kreften’. Dramatisk hadde han ringt rundt og sagt han kunne dødd. Alltid denne higen etter å bli elsket og sett etter fire øl. Norman som hadde fått en ny vår og ikke skjønte at jeg skjønte det da han satt og drakk mot veggen til hytten vi hadde lånt. Mens jeg knipset i vei. Lovordene fra meg haglet. Han derimot snakket non stop om penger og verdier. Mer og mer det siste året.

I en alder av femtini snakket han unormalt mye om å pensjonere seg, hvor mye en skjærgård kostet, hvor dårlig råd vennen hans som eide hytten hadde og dollartegnene i øynene hans lyste nærmest bak solbrillene jeg sa han ‘var bare så kjekk i’. Ja jøss.
Over en potetnese som var fin i profil måtte det noen solbrille-forsøk til. Min egen nese var stygg i profil. Var ikke jeg heldig som fikk være sammen med ham på vår første hyttetur? Vår tiende sommer sammen? Var ikke denne mannen Guds gave til kvinnene og nå fikk jeg leke med ham hele fire dager?

Danskebåten tutet. Norman lo av noe han sa. Jeg lo med.

Jeg hadde sett det på et bilde han sendte meg fra bilen han kjørte i stykker før tennis-fest i forbindelse med NM. Han hadde ligget hos hun som kunne vært en venninne av moren min. Jeg bare merket det. Luktet det av meg. Noe var råttent inni kjønnet mitt. Bildene av to stykker sammen jeg måtte le av oppi all uroen. Var det fordi de var så ekle sammen? Hud. Masse hud. Kos. Ømhet og annet.
Selfien han sendte meg fikk jeg ikke av netthinnen. Nyklipt, blek med headset. Høyre øye var panisk, venstre øyet hengende. Det venstre som det rykket i gangene han ikke klarte å snakke sant. Hele dagen før han dro på fest nektet jeg å ta telefonen. Lot som jeg ville ha korrekt dialog. Ba ham sende SMS fremfor å ringe. Femten ganger hadde han ringt meg. Så skrev han plutselig ‘jeg føler meg så teit’og sendte meg bildet. En livredd mann med livredde øyne. Uten noen bestemt farge. Mine brune øyne han hadde gjort triste og ikke den jeg en gang var. Som sammen med andre. Gløden i dem var borte, men ikke brunfargen. Familiens mørkeste øyne kledde familiens mørkeste medlem.

Faen heller.
Jeg ville ikke at det skulle være en løgn. Kjemien. Vissheten om at han syns materialistiske goder var så mye mer verdt enn meg. Kvalmheten over at en dame som var femten år yngre enn Mamma hadde vært inne i min kropp. Kun til bruk.

Sex. Herregud så mye han hadde ligget med meg. Klådde. Hele tiden. Han lå med meg så mye at jeg ikke skjønte hvorfor jeg ikke kjente det. Var øm. Sår.

Fem ganger i døgnet holdt vi på. Norman var så kåt på meg at jeg likte å vite hvor enkelt det var for ham. Å være til. Kom. Sprutet. Jukket. Skrøt av hvor deilig jeg var. Som en statue. Så skrøt han av at han skrøt av det til en venn: ‘vi har pult som faen!’ Utleverte en han holdt skjult.

Mitt legeme. Min kropp. Mitt hjem. Alltid måtte vi bare være hos meg. Han nektet meg å komme inn i hjemmet sitt og på hytten sin. Der hun gamle hadde vært sammen med ham sommeren før. Noe han trodde jeg ikke ante.

Var ikke jeg blitt som ham? Alt for tynn og gammel? Dyre dresser kunne ikke gjøre ham ungdommelig igjen, men kunne eiendom han hatet at jeg ikke eide få meg til å beholde ham? Ja. Googlingen hans på FINN der han drømte seg bort. Ekslusive leiligheter, Bentley’er. Norman Batesten var en grådig dritt.

Jimbo rørte på seg. Her på skjærgården var det ikke så viktig å lufte ham. Bare manisk spyle bort tiss han måtte våge å legge fra seg. Norman hadde aldri brydd seg om noen dyr. Han lot som det. Jeg lot som han gjorde det. Hadde overført dumme meninger på alle rundt ham i stedet. Turene med hunden min det siste året hadde vært for å ha med den nye telefonen sin. Litt kry og full av spenning gjemte han den i baklommen.
Med ett skulle hunden min på tolv år luftes hver morgen og kveld. Etter sex med meg, da.
Om morgenen. Om kvelden. Og jeg visste det.
At dette var det eneste jeg hadde å by på. Hendene hans og stønningen. Den skrukkete huden med alle føflekkene som ikke hadde kreft lenger. Skammen over mine egne feil. Min egen hud, min egen fysikk.
’Gå’, sa jeg til meg selv. Men jeg hadde gitt så mye av meg selv. Skrevet bok, ofret menn, familie og venner.

Vi sovnet oppå hverandre i den smale sengen med utsikt mot en bukt. Det var fint.

Dagen etter løp vi ned til bryggen. Heten i luften fikk det til å brenne i kinnene.

- Du er så kjekk, sa jeg.

Vi badet. Hadde aldri gjort det. Vært i vannet sammen. Eller noe annet. Danskebåten han skrøt av at jeg fikk være med på suste forbi ut i havgapet. Solen stekte. Øde. Nye sider vi så hos hverandre. Ville ikke dette bringe oss nærmere sammen? Vi to som hadde vært ett i så mange år at vi tenkte den andres tanke. Selvfølgelig hadde det vært andre menn. I pausene våre. Men da ble han rasende. Skremmende sjalu.

- Woææææææææ!

Norman hvinte som en jente da han hoppet uti. Håret han var så stolt av og som jeg hadde stylet frem til riktig klipp var mye tynnere når det ble vått. Foran kunne jeg se hodebunnen skinne gjennom, og jeg så en annen vei. Brydd. Hva sa det om meg egentlig. Lysten kom. Hemningsløs lyst. Så lå vi med hverandre. Først en gang. Tretti minutter gikk. En gang til. Var det nå vi var sammen på ordentlig?

- Jeg må bare gjøre noe nede i båten, sa mannen som ikke turte å starte den. I hånden holdt han telefonen sin og trippet av gårde. Jeg gadd ikke si noe. Stemningen var perfekt.

Senere på dagen dro vi til den lokale matbutikken. Han kunne hver eneste sten i veien han lot som han aldri hadde kjørt på. Gangene han ikke unnet meg å være noe sted og da han sa ‘jeg gjør aldri noenting’. Mens han dro av gårde med venner og pyntet seg i loafers og annet jeg kun hadde sett en gang jeg leverte noe på døren hans. Som da han hadde covid og jeg klinte med ham og ikke ble syk. Den gangen sa han bare: du må virkelig elske meg.
Nå var han frisk og ville sagt det nye uttrykket sitt ‘jeg hyller det’. ‘Jeg hyller at du aldri blir syk’.

Jimbo ventet i bilen mens vi handlet. Bak antennen Norman ikke gadd å reparere så jeg et engselig mopse-ansikt. Mens Norman speidet etter salma til seg selv, tikket det inn en SMS til meg.

Før jeg snek frem telefonen sa jeg til Norman at jeg skulle se etter vegansk pålegg. I en butikk jeg visste ikke hadde så mye som en soyamelk. På teksten under bildet stod det:

‘Vakring. Vært på øya med 25 karer og golfet. Kom’a’

Robert Redford-munnen smilte lurt over de lekende øyne. Golfklærne satt stramt på den perfekte kroppen. Han her ville ha meg. Han her likte hodet mitt. Han her var morsom. Men jeg var livredd. Var jo ikke fin nok. For tynn, for fattig, for gal. Gnålet mitt. Utgiftsposten. Jeg skyldte Norman dette. Spre bena og gjøre meg til. La han forsyne seg.


Solen gikk langsomt ned utenfor panoramavinduet. Jeg lå på den lange siden på sofaen. Han på den korte. Mens lange ben dinglet utenfor bælmet han gin mens han høylytt kommenterte hvor dårlig Casper Ruud spilte. Aldri en tennistime tenkte jeg. Golf-inspirasjonen hans. Under dynen svarte jeg Robert Redford-vennen min:

‘Er i Kragerø. Ikke gi meg opp. Jeg har gjort det’.

‘Aldri, vakring’