Tiffani, mon amour

Jeg har prøvd å skrive andre steder, men hjertet mitt er plassert på dette hjørnet.

Så får vi heller menge oss med kids. Jimbo og jeg. Samt verdens hyggeligste betjening.

Fant en start på en roman i haugen av skriverier. Kanskje blir det en novelle:

 Tiffani, mon amour

Frogner, 1988

En gang var Frogner et sted med uteliggere, direktører, horehus og buler forkledd som cafeer. Med c.  På hjørnet av Skovveien satt jeg og drakk øl etter en spontanabort på det høyre toalettet mens jeg ventet på alle som ikke kom. Kafeen med billigst øl og dyrest klientell hadde vært stamstedet mitt siden jeg ble myndig. Bena i de hullete Levis-ene var solariumsbrune, og jeg passet på å holde magen min inne så den ble flat. Peisen i hjørnet var tent. Været var uforutsigbart som en prippen luremus. Den godt brukte avisen foran meg var preget av Prinsesse Dianas møte med Michael Jackson. Lady Diana dekket hele førstesiden med sitt hvite, underfundige smil. Blikket mitt sveipet fra henne over til en annen adel. Disse hadde ikke hvite tenner. Jeg hadde full oversikt der jeg satt på platået mitt, tre trappetrinn opp fra området rundt baren. Arkitekt Becker, som tilbrakte langt mer tid ved Tiffanis runde marmorbord enn ved sitt eget tegnebord, gestikulerte arrogant med en sigarett utenfor panoramavinduet mot Skovveien. De vakre, brune hendene hans hadde i sin tid fungert som inntektskilde utover tegnebordet. Becker hadde vært håndmodell. En annen modell var René, som hadde klart å bli Norges dyktigste fotograf etter å ha festet i årevis med Baronesse Lütken og prinsesse Stephanie i Monaco. Helt til hun byttet ut kamera med solbrillene hun nå satt og pusset iherdig over sitt femte glass med vin. Baronessen hadde vært del av det legendariske skytedramaet på Tiffani. Frogners ‘hvor var du da Brå brakk staven’-moment. Utenfor vinduene i Skovveien kjørte bilene for fort, mens naboer hastet forbi på fortauet. Å få meldinger slengt etter seg av gutta på hjørnet kunne fort ødelegge dagen. Snekkere med gode etternavn og fordrukne arvinger var utskudd i Oslos mest fornemme strøk. I dag hadde de sagt at jeg var feit så jeg ikke turte å reise meg. Det var bedre å tisse på seg enn at de fikk kommentere vekten din. Hvis du ikke veide under femtito kilo var du feit. Det hjalp ikke å argumentere med at ‘muskler veier mer enn fett’ eller at man hadde fått barn. Her fikk kvinner i alle aldre sitt pass påskrevet, og den eneste som slapp unna var spanske Pilar. En blanding av gode gener og posisjonen bak tappekranene gjorde susen for henne. Jeg følte ikke at magen var så flat lenger, men det var vel ikke hver uke man spontanaborterte heller. Det var ikke hver dag man mistet den store kjærligheten heller. Skulle jeg få kjærlighetssorg nå? Etter så mange år med forelskelser, kjærligheter, seire og tap? De spilte ‘Love song’ og jeg ville høre på denne sangen å gråte. Jeg ville sitte og drikke mens tårene blandet seg med øl. Den deilige sorgen som minnet om følelsen av å se en film hun elsket og visste ville ende vondt. Filmer jeg så om og om igjen som jeg håpet ville ende annerledes. Ingen elsket meg, ingen forstod meg og det var like greit å gjøre slutt på det før jeg fylte tretti. Hvem i all verden trengte kvinner med rynker. Over alt var folk fulle. JJeg hadde vært en del av dem lenge. Støyende kjeltringer som skrøt og snakket riksmål. Inni kriminelle handlinger kom setninger om ‘den gangen dunvesten ble ødelagt av motorsag på fest’ og ‘da noen sølte bensin på seilbåten og tente på’.  Når de ikke slo til og sa ordet ‘jævlig’ så mange ganger på rad at det gikk for dem. ‘jævlig morro, dere’ og ‘jævlig dyr’ og ordet ‘rålekker’. Derfor ble jeg aldri en del av dem. Gjengen. Jeg klarte ikke si noe annet enn ‘hate’ eller ‘elske’ om hendelser, ting jeg så, ting jeg hørte og ting jeg opplevde.

 Jeg ville ingenting og de andre ville så mye. Jeg mente mye om dem og ville fortsette med det, men jeg ville ikke henge med dem. De var gamle. Snart førti. Minst. Der de stappet skjortene godt ned i høye bukseliv for å overbevise seg selv om at tretti liter øl om dagen ikke var fetende. For dem betydde musikk én Rolling Stones-konsert de hadde opplevd i Gøteborg i 1982, og de snakket om det som om det var Stones’ storhetstid.

I dag skulle jeg ta livet av meg. Jeg ante ikke helt hvorfor, men så for meg at dette bedrøvelige livet fikk en ny start etter en brå slutt. Alt annet enn å være i nuet. Alt annet enn hatet og kjærligheten og blodet som rant ned mellom bena mine. Barnet jeg skulle få med han jeg elsket. Han ingen visste var elskeren min og som var skummel og hemmelig.

- Hallå, Luka. Stemmen foran meg hadde jeg ikke hørt på flere år. Charlotte Brun, også kjent som Charlie Brown, stod foran meg.
- Hei, sa jeg. Det var tre måneder siden vi begge sluttet på Fagerborg og der hadde jeg aldri kjent henne. Annet enn at jeg visste hun var passe gæærn og lå med alt og alle. Hun også.
Tre års fyll på Fagerborg videregående og hasjrøyking hadde sikkert gått an. Hvis jeg gjorde det utenom skoledagen. Etter det hadde jeg prøvd å utdanne meg, og kalte meg selv som tekstforfatter etter jeg hadde laget én konfirmasjonssang for en drittunge hvis mor hadde eget design-byrå. Jeg løy og sa til foreldrene mine at jeg var fast ansatt som kirketjener i Frogner kirke og det var nesten sant. Dagene jeg var fyllesyk hadde gått med på å sove på andre bank foran alteret før jeg snek meg inn kjøkkenveien hjemme. Etter jeg forsov meg i baksetet i Pappas Mercedes og han kjørte til jobben tok jeg ingen sjanser. Å starte mandag morgen med å finne veien hjem fra kontoret hans i Sentrum til Frogner var regelrett for anstrengende. Derfor hadde jeg gått til Tiffani i dag.
- Hvorfor ser alle så sure ut? Har du gjort noe galt eller? Charlie så surt på menneskene i lokalet.
- Fordi jeg er her, sa jeg.
- Herregud. Det er nøye. Fremdeles blir gamle folk sure på grunn av deg? Charlie fyrte seg opp en Prince. Fra egen pakke og det var første gang ingen hadde bommet røyk av meg siden sjette klasse.
- Sette deg, sa jeg og gjorde tegn til at hun fikk plassen vis a vis meg. Ikke det at noen andre ville ha den.
- Takk, sa hun og hentet to øl før vi rakk å drikke våre ferdig.
- Takk, sa jeg tilbake.
- Har du type? Hun styrtet ølen og lot tungen gli over leppene. De var fine og fyldige og stod litt ut fra ansiktet.
- Det er slutt, sa jeg om mannen som ikke ville ha meg. Eller babyen vår.
- Han var sikkert en dritt, sa hun. Fremdeles var hun litt stor. Noen få kilo unna det perfekte. I mangel av riktigere ord regnet jeg modeller som perfekte. Alle som var kjendiser. Damene i motebladet Tique. Selv om de var litt corny var de ‘noe’. Var man ikke ‘noe’ var man ingenting. Reklamefolk, musikkvideoer. Ansiktet hennes var like pent og like uttrykksløst som da halve skolegården snudde ryggen til henne. Hun hadde utløst en skandale som ingen husket lenger. Men jeg husket det. Totalt blottet for mimikk. Som en palett enhver make up-artist ville kaste seg over.
- Mener du det? At han var en dritt? spurte jeg.
- Ja. Alle misforstår deg. Alle virker irritert på deg. Men nå er jeg her. Puste ut, sa hun og la en hånd over min.

Klumpen i brystet forsvant. Dette var starten.

Ikke slutten.