Frogner-regler

Fra boken ‘Lillelady’:

Frogner hadde regler for hva som var flashy og glorete. Selskapsdans og turn var for dem på østkanten. Leikaring var stuerent. Likør og øl gikk heller ikke an. Det eneste som kunne toppe harry- skalaen var dårlige kaffe- vaner. Man drakk ikke kaffe etter klokken 11 på Frogner. Med mindre man var pakistaner.
Det gikk rykter om at innvandrere ikke hadde kjøleskap og oppbevarte melk i vinduskarmen. Når de ikke rev opp gulv for å så poteter og andre grønnsaker.  Oppi dette var foreldrene mine besatt av at jeg skulle vite ‘inni er vi like alle sammen’ og det å være rasist var meget lite urbant.
Lissom-moren min mente også at det var provinsielt å ha mer pålegg enn en ekte 'gjetost' og marmelade.  Mye pålegg betydde visstnok at man spiste brødskiver fordi man ikke fikk en hel biff til middag. Hadde du ikke tonic i kjøleskapet kjøpte du sikkert Arbeiderbladet også. Flanell var bra, silke harry. 'Nummer 13' var en klesbutikk for dem som var vaktmester barn og de hadde Mariusgensere i acryl. Køyesenger var nærmest barnemishandling og skapte fobier og skjevdeling. Menn gikk ikke med ringer. Det var jåt. Gimle parfymeri var for innflytterne. Butikkdamene syns sågar de var finere enn kundene. Man gikk til Fuller i Bogstadveien. Der ble mødrene så bra behandlet at de blakket deg på samme hår- spenner som Märtha Louise. Kvinnene hadde hvitt gull med små diamanter i stedet for gifteringer. Til jul spiste vi ikke ribbe, men pinnekjøtt. Ryper på nyttårsaften fremfor hummer som de nyrike spiste. I hallen hadde vi furu i stedet for gran. Ingen var så low at de dekorerte treet med kurver laget av barn eller noe av plast. Glitter var strengt forbudt. Vårt tre meter høye juletre var ikledd sølvkuler av glass. Jeg tenkte aldri over at jeg ikke hadde mor, for jeg hadde Bestemamma. Når faren min reiste vekk, satt hun barnevakt. Hun bodde i en slitt hvit sveitservilla på Vestkanttorget, og ble kalt 'Bogstadveiens skrekk'. Der gikk det sport i å bytte og klage på varer. Helst de på salg. Hun var nok mye forkjølet, for hun drakk sterk hostesaft hele tiden. Alkohol likte hun ikke, men hun var ikke avholdsmenneske på Per Asplin- nivå. Mannen som var popartist på sekstitallet var så konsekvent at Charlie Parker måtte gjemme alkoholen i beksemstøvler når han besøkte Asplin hjemme i Holmenkollen. Asplin var så elektrisk og gira at han er den eneste edru mannen som ble pælma ut av Grand fordi han var for dritings. Ingen voksne likte ham eller bestemoren min hadde jeg inntrykk av. Alt hun gjorde var feil. Som at hun fullførte morgengymnastikk og hadde kjøpeboller i plastpose, istedet for å bake bollene selv. Hun hoppet strikk med meg, lot meg hoppe i sengen, kjøpte papirdukker med meg på gamle CC, og spiste alt hun kom over. Hun var fra en fin familie på Skøyen, men ingen kunne merke det på henne. Alle venninnene til faren min hatet henne.
Sikkert fordi hun var finere, betalte med kontanter og var tynnere enn dem. De gikk på Grethe Roede kurer, bælmet gin med slimline Tonic og ble feitere og feitere. Jeg heter forøvrig Luka. Luka Borgen.