Lillelady

Frogner, 1974

Lyset fra Oscarshall traff vannet og fra terrassen til foreldrenes soveværelse kunne Luka se månen. Hun pekte for at faren skulle løfte henne høyere. Togene på Skarpsno gikk ikke lenger, og det var helt stille i den lille blindgaten på Frogner. Hvis du hadde gått forbi det store murhuset denne kvelden ville du ikke sett den lille piken og faren hennes. Du ville kanskje ha kommet fra Skillebekk langs Drammensveien eller fra Bergehus med dongplassen, parkeringsplassen nedenfor spøkelsestomme gotiske slott, der horebukkene og punkerne holdt til. Uansett ville du sett store villaer i kremgult, hvit eller grå mur, eplehager uten ende, gjerder som trengte fikses, broer med store sprekker og du ville ikke hørt en lyd fra annet enn noen biler langs Frognerkilen. I midten av veiene ville du sett dette ensomme huset med sort blank taksten med gjenskinn fra stjerner på en beksvart himmel og fra en ensom gatelykt. 
Hadde du valgt å gå inn den smieporten med små røde rustflekker og fulgt sten-hellene ville du ha sett en liten pike balansere på rekkverket over verandapartiet. Hun ville hatt på seg fløyelsbukser, lakksko og hatt viltre og ivrige lange korketrekkere. Hadde du listet deg langs rhododendronbuskene og syrintreet og stilt deg under plommetrærne hadde du hørt stemmene deres.

- Jeg vil være deg, sa piken.
- En gutt? Faren holdt hardt rundt henne.
- Nesten. Men en pike. Jeg vil ikke være Luka mer.
- Hva vil du hete da? Han snudde det vakre lille barnet mot seg. Undret seg over at dette var hans.
- Noe du liker, sa barnet og tok en finger i skjegget hans.
- Hm. Lillelady. Du kan være min Lillelady.
- Er det fint?
- Ja, sa faren og løftet henne fort ned i det lyset innenfor soverommet ble slått på.
- Hvorfor liker ikke Mamma meg? Luka glemte månen.
- Hun gjør det.
- Nei, Jeg er redd for henne, sa hun men visste på forhånd det ikke var noen vits i å gjemme seg bak faren.
- Hun er ikke farlig. Hun er bare mer som en søster.
- Jeg vil ikke ha en søster, sa Luka trassig.
- Du får se på henne som en storesøster, Lillelady.
- Hva med Alma og Ebba da? Er hun søster for dem også?
- Nei, sa faren.

Så løftet han datteren ned fra balkong kanten. Dette yndige vesenet som var perfeksjon av hans andre kone. Han måtte beskytte henne. Men var usikker på mot hvem. Han tok hånden hennes og la den mellom sine før han slapp den.
- Jeg vil ha det som på film, sa den lille piken.
- Gjøre som meg. Så satte han sin egen pekefinger og tommelfinger sammen. Så på henne gjennom kameraet han laget. Først med det ene øyet lukket, så det andre. Piken smilte og poserte stolt. Så gjorde hun det faren sa og satte fingrene sammen så de også ble et imaginært kamera.
- Pappa, jeg kan lage film, sa hun stolt.
- Selvfølgelig kan du det, svarte han og så trist på himmelen.

Jeg er glad i dere! Det var de siste ordene faren min klarte å si før han døde.

Døden er den eneste kjærlighetssorgen. For den er endelig.

Svik er verre.

Jeg skriver og skriver. Bok, noveller og annet jeg gleder meg til å dele. Med andre. Om andre. Jul. Emo, goth, og har du vært snill i år?

Nei, vent: de siste årene?

Håper det.

Jeg opplevde Slå på ring og lanseringen av boken Nocturne.96.

Nå skal jeg se Frognerseteren inn og ut, så skal jeg forfatte summen av det hele. Med noen overraskelser.

Blogg er deilig.

2024 er snart ferdig.

Og jeg gifter meg.

Alexia