Holocaust i Norge: 26 november, 1942.

Donau og de norske jødene forlater Norge, 26 november 1942

Oslo, 26 november2024


I år er det toogåtti år siden vi nordmenn deporterte 532 jøder til Auschwitz. Elleve kom tilbake.

Visste egne landsmenn hva som skulle skje? Ja.

Å tro noe annet betyr man ikke har fulgt helt med i timen.

Se til andre felt i kultur og finne frem biografier på antikvariat ingen akademikere gidder å ta i. Skuespillere, teater, butikker: linke navn sammen.
Sjekke ut karikaturtegninger og se film.
Det er mitt tips. Se gammel norsk film og filmavisen: vi likte aldri jødene, og små gullkorn kan man lese mellom linjene. Men ingen forskning i dag. Dette innlegget får bli en relativt objektiv sak totalt uten støtte fra Fritt Ord eller andre kompisgjenger.

Tenke dere. Så sent som i 2012 fikk jødene omsider en unnskyldning.

Jens Stoltenberg sa dette:

’Drapene er uten tvil nazistenes verk. Men det var nordmenn som arresterte. Det var nordmenn som kjørte bilene. Og det skjedde i Norge. Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord’

Jens er ikke den verste, han. I motsetning ti sirumpa politikere og professorer i media har han opplevd ekte sorg og hadde en søster og en far som lærte oss mye om kjærlighet og fordommer.

Selv er jeg sikker på dette: historien vi gjenta seg. Jøder i Norge? Meh.

Jødene er som ulven. Det fremmede. Dyr. Farlig. Noe som ikke kan temmes.
Så i dag er det i hvert fall ett parti som ikke har satt av kransenedlegging i kalenderen: Senterpartiet. Partiet som hater dyr og ga oss Quisling.

Nordmenn som liker bruk av politi privat er veldig nazi. Ofte overrasker det meg at sånne mennesker i det hele tatt har jødiske venner.

Knut Rød- Norges Himmler

Speaking of politi og maktmisbruk.

Politimannen Knut Rød.
Norges kanskje største klyse og ett navn alle burde kunne like godt som andre kjente nordmenn som har fått sin egen film fra krigen.
Quisling, Kjakan og Max Manus: give room for Norges Himmler.
Rød er skildret mesterlig av Anders Danielsen Lie i ‘Den største forbrytelsen’(Svensson, 2020) og var en grå mus av en byråkrat som ikke overraskende nok var politimann.

En stilling han forøvrig fikk tilbake etter krigen og der satt han og passet på andre fulgte lov og orden frem til 1965.

Mannen var så avskyelig at han anga sin egen nabo Herman Lansky så han ble sendt med Donau. Lansky som døde 1 mars 1942 i gasskammeret.

Hvorfor fikk supernazisten Rød slippe unna? Påstått dobbeltrolle som agent for hjemmefronten er ikke bevist og han var sikkert til ‘kjempegod hjelp’.
Under landssvikoppgjøret var det ikke lett å finne noe verdifullt han skal ha gjort, annet enn å hjelpe til med å likvidere jødenes eiendeler og eiendom.

Sier ikke det faktum vi stjal tingene til andre nordmenn det meste om hva nordmenn visste om deporteringen? Man stjal vel neppe eiendom og eiendeler til mennesker man trodde kom tilbake.

Dette er fra en kronikk i Aftenposten i 2014:

’Hovedbegrunnelsen for frifinnelsene var Røds «gode gjerninger» og «tjenester overfor motstandsbevegelsen». Hans delaktighet i de grufulle forbrytelsene mot de norske jødene ble lagt på vektskålen og funnet for lett i forhold til Røds angivelige bistandshandlinger, til gagn for «sine landsmenn», for «gode nordmenn» og «norske interesser».

De norske jødene var tilsynelatende ikke definert inn i disse begrepene. Etter rettssakene gjeninntrådte Rød i politiet og fortsatte sin tjeneste der inntil han gikk av med pensjon i 1965’.

En venn av meg har en vandreforestilling i form av omvisning på Akershus. Ross Kolby heter han og ‘Krigens skjebner’ må sees. Allsidige Ross som har hatt stor suksess med forestillingen kom i snakk med en jøde etter en av dem. Mannen kunne fortelle Ross at han hadde møtt Rød etter krigen. Han fortalte videre at familien var mobbet etter krigen. De hadde sagt i fra til politiet. Som ga faen. Huset deres ble brent ned og da dukket herr Rød opp på åstedet: en bygård i Oslo. Lettere oppgitt over jødenes mas sa han tørt: ‘det er ikke lett å være jøde i Norge’.

You should know, din dritt.

Kunstneren Victor Lind laget en statue i 2006 der han viser Rød gjøre Hitler-hilsen. Familien til Rød ble veldig opprørt, men når dere er i slekt med en mann som ødelegger andres familie står det vel i kortene det kan snus mot en selv? Ingen familier er mer hellig enn andre, vet dere.

Og som mange familier som tror de er hevet over loven klarte Rød å smiske med kongehus og andre rike mennesker: 

F.v.: Fru Anker Nilssen, Th. Arentz, fru Thorvildsen og Knut Rød koser seg glugg i hjel under middag på Continental i forbindelse med stabelavløpning av tankeren M/S Farmand (solgt og omdøpt til M/S Norsk Viking i 1963

La oss aldri glemme Knut Rød og la oss bekjempe mennesker som misbruker: politi. De som praktiserer frihetsberøvelse overfor mennesker som er annerledes og som mener myndigheters jobb er å utslette det de ikke liker. Jeg har alltid fryktet mennesker som er sånn.
Leger og politi var faktisk blant de ivrigste når det gjalt å deportere jødene. Paradoksalt nok startet det hele foran Frognerparken.

Vigelandsparken

Arbeit macht frei

300 mennesker møttes i bakgården i Kirkeveien 23. Den ivrige gjengen bestående av politi, hird og SS-soldater(alle norske) hadde som mål å bistå tyskerne så vi ble kvitt de norske jødene. Delt inn i hundre puljer startet de ferden  04.30. Vekk med kvinner og barn. Syke, gamle. Rød var iherdig: gravide skule også vekk og en lekebil i tre var fin til alle barna som skulle gasses i hjel noen døgn etterpå(Rød nevnte lekene i rettssaken mot ham med at ‘han behandlet jødene humant’.  Hundre drosjer startet utenfor inngangspartiet til Frognerparken og innen klokken 15 var vi nesten ett jødefritt land. Akk, ja. Hvordan de fikk det til kan man undres. 

Kirkeveien 23. Gestapos møteplass.

Etter å ha hentet ut alt de kunne finne av jøder på sykehus, skoler, hjem, slengte gode nordmenn dem i drosjer og brakte dem til Havnekaien. Der Donau ventet.

Skipet startet reisen til Polen kl 15 og ankom Stettin ett par døgn etterpå. Jødene hadde håpet de skulle til arbeidsleir og de var delt i to deler under turen: kvinner og barn i en avdeling, menn i den andre. Tyskerne hadde tatt ansvaret for jødene da de ankom kaien og i ettertid var behandlingen de norske jødene fikk så jævlig at en domstol utenfor Norge tok opp selve turen som en krigsforbrytelse. I tillegg til selve mordene på jødene som reiste videre fra Stettin med tog. Hvor de skulle? Birkenau i Auschwitz. 

1 desember ankom de dødsleiren og kvinner og barn ble drept umiddelbart. Nakne. Flere mann også. Inkludert naboen Knut Rød tystet inn: Herman Lansky. De som overlevde skulle komme tilbake til ett Norge som hadde glemt dem.

Noe vi igjen er i ferd med å gjøre. Antisemittismen er på en høyde jeg frykter like mye som da jeg liten lærte meg hva Holocaust var gjennom foreldrene mine: aldri skolen. 

Det er vår plikt å viderefortelle historien om de norske jøders skjebne til kommende generasjoner.

Jeg er nordmann. Ikke jøde. Men skal jeg vende det andre kinnet til og se en annen vei når jeg ser urettferdighet? Verre: bruke politi på de svake og dermed ødelegge for tilliten til ett etat som skal beskytte de svake?

Mitt bidrag var en omvisning i Frognerparken i kveld med verdens fineste mennesker. Det gjorde godt å fortelle om det vonde i den vakre parken jeg har levd med og i siden jeg var baby. Parken som tilhører folket og som er fredelig på tross av at den er åpen 24/7. Det var en vemodig vandring, men det var fint å kunne dele følelser og historie med likesinnete. 

Vi må aldri glemme 26 november, 1942.

Rest in peace.

Alexia

file:///Users/alexiam.k.bohwim/Downloads/Martinsen-1.pdf