Café Elise

Jeg sitter på Café Elise på Frogner uten mål og mening. Ikke aner jeg hva jeg skal skrive, men jeg vet jeg må bli ferdig med noe. Cafeen ligger på hjørnet Elisenbergveien og Gimleveien. Ikke langt fra ett av de utallige stedene jeg har bodd. Den gangen jeg tok det for gitt at jeg kunne flytte på meg og det lengste jeg flyttet var ned til Niels Juelsgate. Da jeg vanket på Tiffani. Caféen i mitt hjerte.

Den gangen bekymringene mine bestod av eksistensielle betraktninger rundt film og musikk og meningen med livet var å høre på de Lillos og håpe jeg traff på Lars Lillo. Han jeg skulle gifte meg med. Problemene mine som bestod i hvordan jeg skulle leve med krøller når jeg ønsket pannelugg og frykten for en dag ikke å passe Levis-buksene mine. Redd for å dø var jeg ikke, selv om jeg kunne sitte på cafe i timevis å snakke om døden. Sortkledd og dyster, mens jeg innerst inne ville gå i hvite klær å spille tennis. Eller ville jeg det? Ville jeg ikke spilt i noe egen-designet sort miniskjørt og en Fred Perry-piquet? Identiteten min som jeg var helt besatt av. Ville jeg vært flau over å stå frem som erke-sossen jeg var da jeg gikk på Ruseløkka skole? Der jeg i niende klasse ble så sint på jentene fra Bygdøy og klasseforstander at jeg fikk meg sorte skinnbukser? Via faren til Morten Rønneberg, så man kan vel si tennisen aldri lå langt unna.

Jeg sitter på Café Elise og ser på hjørnet diagonalt for dette. Nå huser det Oslo Myntgalleri AS, og jeg har via svigerfedre hatt befatning med mynter og snusk. Fra en tid der Frogner opererte med halliker, bordell, kjendiser og nattklubber i en dannet forsamling. Da jeg ble kastet inn i krim-Norge som jeg til dags dato er venner med. Rent rulleblad har jeg alltid hatt. Erling Kagge har lært meg mye. Han har lært meg at man måles etter fiendene sine, man må velge kamper og man skal ikke si noe om andres psyke eller barn. Derfor lar jeg krim og kram ligge og husker med kjærlighet på hvor nyttig det har vært, og er, å kjenne alle samfunnslag. Ikke minst hvis du trenger en ny sykkel eller har låst deg ute.

Nå skriver jeg meg bort igjen. Men jeg sitter ved samme bord på samme hjørne. Ser på det andre hjørnet og husker hva jeg skulle skrive om: klær. Identitet. House of Scotland lå på hjørnet der myntgalleriet nå ligger. Der fikk jeg min første bøttehatt og den var sjelden. I stedet for den fæle rødrutete varianten alle gikk for hadde jeg arvet en som var offwhite, med grønne striper og en tynn stripe i marineblått. For helt ærlig så kjøpte vi aldri noe. Det kom via venner. Skinnbuksene kom forøvrig sammen med kreps vi fylte badekaret med. Stakkars små, tenker jeg i dag. Gjorde jeg det den gangen også? Brydde meg? Om krepsen? Jeg som var så redd for å se døde dyr, jeg som var så ordentlig og som likte bøtteluen fordi den satt riktig. Stramt. Ikke noe skjevt, for stort eller med feil mønster. Mønster som passet til de andre klærne mine. Meg. Jeg var mønsteret, jeg var fargene. Var det derfor det var helt forferdelig da jeg fikk høre det fantes ett skjerf som matchet? For ingen hadde samme lue som meg så det betydde vel at skjerfet skulle finne hjem til meg. Nattesøvnen ble røvet fra meg og hvordan skulle jeg få råd til skjerfet? Vi kritet jo ikke på House of Scotland? Tilgodelapp! Noen i familien min hadde fått bøttelue og lo rått av hvor stygg den var. Rødrutete. Fikk jeg tilgodelappen ble de lovet noe annet. Planen var bra. Den skulle byttes i skjerf til luen min. Alt var planlagt. Da jeg kom inn i butikken på hjørnet jeg nå sitter og ser på var det kun ett skjerf: det rødrutete. Valget stod mellom å beholde den rød luen, tigge meg til skjerfet og glemme den fine i offwhite. Innbille meg den rødrutete var finere. Så jeg gjorde det. Lot som jeg likte den rød. Settet som matchet. Helt til jeg tok den på meg. Luen hang som en lampeskjerm med feil fot og jeg følte meg som de lubne jentene med dunjakker fra Bygdøy som jeg skulle imponere med helt sett. Til dags dato har jeg mareritt om bøtteluen i rødt. Om skjerfet. Om den lille slitte offwhite, som jeg sviktet til fordel for å passe inn, høre til.

Café Elise. Hjørnet jeg sitter på er noe kvartal unna hjørnet jeg hørte hjemme: Tiffani. Likevel så langt unna. Her snakkes det om sekstiårsdager og feriepenger over rødvin og øl. Jeg prøver å forestille meg vennene mine og jeg vanke her. Jeg begynner å le. Nå må jeg gå hjem. Eller vil jeg ikke hjem? Tiffani er spredd.
Jeg vet jeg finner noen av dem på Albin Upp. Der de fineste drikker. De som var modeller og som eier bygårder. Menn som hadde dresser fra Ferner Jacobsen i russetiden. Men jeg tror ikke jeg orker dem i dag. Alle de elektriske støtene utført på Vinderen av Alex Brinchmann har satt spor i huene deres. Ikke særlig gode. På den annen side fikk jeg ordentlig sladder om Rotary sist jeg var der. KNA er elite-klubb. Hvilke navn som slapp inn. Ikke akkurat Rotary Ullern, fikk jeg forklart.
Jeg kan stikke på Lille Andys der klientellet ser en annen elite på storskjerm mens de sitter og irriterer seg over de som går på Albin Upp.
Dette er den delen av Tiffani som ikke eier bygårder. En og annen arkitekt dukker opp og hvorfor det er ondt blod mellom de gamle svirebrødrene vites ikke.

Jeg orker ikke fotball i dag. Enoteca. Nei. Ikke alene med Mac en fredag kveld. Jeg overhører noen nevne Marlon Brando. De har møtt ham. En dame jeg husker fra TV synger litt og mulig en kordame har seilt ned hit og praktiserer fordums storhet.
To brus ble det i dag, og jeg har funnet en fin liten krok å skrive i. På denne siden av Frogner, men neste gang på den andre siden av klokken 16. Neste gang skal jeg ha med Jimbo, som er rasende på veiarbeid og derfor må bæres når han nekter å gå. Jeg kan miste mye i livet mitt, men ikke tiden jeg aldri får igjen med ham.

Nedover Bygdøy Allé hører jeg på den siste platen til de Lillos. Jeg er lett, jeg kan fly, jeg nyter hver fortauskant og jeg vinker inn til kjente og ukjente som i likhet med meg liker å være på Frogner. Det er mørkt, det regner og jeg føler meg som da jeg la bort den rød luen med feil passform og tok på meg den slitte i offwhite: som meg.

Jeg skal videre en dag. Finne nye hjørner.
Nå skal jeg hjem til han som elsker meg. Jimbo.
Mens jeg synger på deLillos.

Alexia