Duran Duran

Verdens beste band. Ved siden av de Lillos.

Hvordan er det å elske det samme hele livet? Alltid ha favorittband, favorittsted, favorittmat og favorittmennesker?

Kjempefint. Det er for meg ekte og ingen kjenner meg utover referansene mine.

I bøker lyver jeg, i livet lyver jeg om hvem som egentlig er meg og jeg kan menneskene som kjenner meg.

Det går ikke på hvor lenge man har kjent hverandre-mange aner ikke hvem den andre er. Les: derfor skilsmisser og brudd med venner. Det dere hadde er ikke der lenger. Magien er borte.

Sånn er det bare.

Bandet mitt består av Simon Le Bon, Nick Rhodes, John Taylor, Roger Taylor og uansett hva de mener: Andy Taylor.

Simon Le Bon i 1983: hans beste look ever

I 1978 samlet guttene fra Birmingham seg og laget bandet Duran Duran. Ok, da. Andy Taylor var fra Newcastle, men han bodde i Birmingham på den tiden.

Og jeg husker selv med skrekk en artikkel om Duran Dura versus Spandau Ballet. Her stod det noe om at Spandau Ballet var kulere fordi de var fra London.

Er Duran Duran egentlig fra Drammen spurte jeg meg selv om mens jeg holdt fast i vinduskarmen i Flekkefjord bibliotek. Årstall: 1990? Ni år etter jeg bestemte meg for at jeg alltid ville elske Duran Duran. Fire år etter jeg bestemte meg for at jeg alltid ville elske de Lillos og ett år etter jeg bestemte meg for alltid å elske samme mann. Han var fra Oslo 2.

Men så forelsket jeg meg i noen i 1993. Som ikke var fra Oslo, men langt pokker i vold.

Jeg, som var besatt av at folk utenfor hovedstader var fulle av komplekser.

Merk: Bærum er ikke Oslo.

Jeg tuller. En gang var Bærumsgutter drittkjekke og ikke kleine: ‘blåruss på buss-gutt’. Akkurat som vi ikke hadde dem på Oslo vest…
Bærumsguttene var flinke i idrett, men lune. De kunne feste og var ujålete.

Selv likte jeg guttene fra Bærum, Ullern, Urra og Bygdøy best. De var så rampete når de var rampete, og genuint seg selv.

Hva? Er ikke alt fra Oslo best, Alexia? London? Folk i hovedstader?

Joda. Ingen tvil om det.

Men uten internett og annet jeg kunne bruke til research visste jeg at jeg syns Duran Duran var kulere enn Spandau Ballet.

Noe inni meg sa: det er dødskult at brødene Kemp brukte speed og gikk på Blitz-klubb med Steve Strange. Vokalist Tony Hadley var sykt kjekk og Steve Norman(han med saksofonen) var nydelig. Nesten for bra til å være sant.

I dag ser jeg jo at Duran Duran valgte dette ene som jeg mener er essensen i at du blir husket: være tro mot din egen smak og uttrykk.

Spandau var kule, men ble sprekinger etter fylte førtifem.

Gamle menn med sånne skjerf i halsen med Mette-Marit-knute, freske skinnjakker og bustete sveise. Her er ingen skallet, nei! Koselige og klare for å synge på mimretreff for åttitallet, stille opp på realityshow(cool-killer nr 1), og skjuler det seg kanskje noen sene kvelder med vin bak de litt runde røde kinnene? Hvor ble det av dopet? Serr: liker du å være gira og sminket deg absurd som ung er det merkelig du plutselig syns det er deilig å være satt i komforme uniformer laget av mennesker som selv syns ‘nå er vi voksne, dere’.

Det er lov å forandre seg, Alexia.

Hm. Hvis du plutselig liker noe tror jeg du egentlig alltid har likt det. Eventuelt er du utro mot deg selv. Hvem vet? Kanskje det er deg? Konstant utro?

Jeg traff Simon Le Bon i 2005, mistet Sissel rett etter og jeg mistet nesten meg selv i 2021.

Men jeg sluttet aldri å høre på Duran Duran eller elske Simon.

Alexia